Din nærmeste venn

Det er fort gjort å glemme at du ikke er perfekt, og at heller ikke vennene dine, Angelina Jolie, foreleseren din, kollegaene dine, kongen eller statsministeren er det. Det er fort gjort å glemme at du ikke trenger å være det heller. At de færreste er fine på håret hver dag, at de færreste bare spiser sunt og næringsrikt hver dag, at de færreste er ajour med pensum til envher tid, at de færreste får bare A og jeg kunne fortsette og fortsette. Og de aller, aller færreste klarer å kombinere disse punktene over hver dag.

Det er vanskelig å huske, når man står foran speilet, ligger i senga eller sitter på bussen og møter seg selv litt i døra at det holder å si "hei", i steden for "har du husket/har du gjort/ klarer du ikke/ er du ikke flink nok?".

Det kan av og til være vanskelig å være venner med seg selv, men det burde være mulig med tanke på at de fleste av oss kjenner en, ti eller hundre andre mennesker de klarer å bli venner med. Du er en av de få du skal leve med hele livet, da burde man kunne komme overens?



Blomst. 2005(?)

kjøpe kjøpe

Jeg tror jeg har penger for tiden, det er dessverre feil. Men i dag var jeg på shopping etter jobb, siden det er sånt folk uten penger liker å gjøre for å komme enda litt mer i minus, og var så lei av kjøpesenteret jeg jobber på at jeg først gikk i sentrum, for så å ende opp på solsiden (ulogisk nok) for å kjøpe ullstrømpebusker og sushi som smake heller dårlig. Men før jeg endte opp der, var jeg innom en ny butikk nede i sentrum. Jeg oppfatter butikken som en slags sammensvergelse mot sånne som meg. Jeg vil beskrive den som smånipsavdelinga til Ikea på heftig syre.

De hadde absolutt ALT, og med alt mener jeg omtrent alt jeg ikke har bruk for, men føler at jeg trenger. I tillegg var det mistenkelig billig, og jeg vil ikke fundere mye på hvorfor (hello søte barnearbeidere og billig, sliten asiatisk arbeidskraft?) Jaja, små lubne fingre lager tydeligvis mye fint og billig, blant annet duftlys med Ylang ylang, my little pony klistremerker, papirdukker, kofferter med elefanter (!!!), små elghoder med telysholdere og sist, men ikke minst! En rød koffert med polkadots! Jeg klarte faktisk å la være å kjøpe kofferten, etter en samtale med Ingrid.

-Ingrid!!! Jeg er på en butikk og trenger at du sier at jeg ikke trenger en rød barnekoffert med hvite prikker.

- Du har kanskje ikke bruk for det. Hvor er du?

-Jeg er på søstrene grene eller noe! De har alt mulig fint jeg ikke trenger her!

- Åja, men da du kan ta det med ro, de kommer til å ha de koffertene i mange år framover.

- Ok! Da dropper jeg det. En annen dag kanskje. Oi! Kanskje de har stjernekikkerter her, sånne kaleidoskoper! Det har jeg alltid ønsket meg.

- (lett ironisk tone) Ja, du har jo alltid snakket om hvor mye du ønsker deg stjernekikkerter så lenge vi har kjent hverandre...

- Har jeg?? Har jeg?? Ja, ja! Har alltid ønsket meg det!

- Nei, Sunniva, du har aldri nevnt det.

- Ok. Ikke noen stjernekikkert heller da.

-Nei.

-Jeg skylder deg penger. Du skal få dem! Jeg har masse penger...


Jeg kjøpte ikke kofferten. Og stjernekikkert hadde de ikke.

Samtalen er kanskje diktet litt på.



Jeg trenger flere.

Jeg vil helst ha en sånt blinkende plasthjerte.

Valentin var en munk eller prest som skrev masse brev med eller om en blind jomfru som ikke fikk lov til å være kristen og så var hun forelsket enten i drengen på gården eller i valentin og noen av dem satt i fengsel fordi de var kristen.(husker ikke helt hvordan det var, men visstnok ganske romantisk) Og derfor er det den dag i dag sånn at omtrent ingen skriver brev til hverandre for å vise hengivenhet til de de er glad i, men heller viser hvor mye de bryr seg med å kjøpe stygge bamser med plasthjerter og ferdigskrevne kort der det like gjerne kunne stått "æ bryr itj mæ så veldig, bare du skjønne at æ har brukt penga" Kan ikke tenke meg noe mer romantisk enn et hjerte i plast med blinkende dioder som søte små bebiser i bangladesh sikkert har pirket sammen for oss.

HØPPI ALLE HJERTERS DAG.



Ps! Blant blinkende dioder og palmeoljekonfekt, la det ikke bli FOR hett på alle hjerters dag, da kan du risikere å måtte drasse rundt på en sånn rundt festivaltider i sommer.

Om å gjøre ting litt annerledes

Jeg har filosofert mye på dette med å føles seg annerledes. Jeg mistenker at de fleste av oss føler oss litt annerledes av og til, rett og slett fordi vi er forskjellige individer. Men noen er mer like enn andre, og noen er mer forskjellige enn andre. Jeg må vedgå at jeg nesten alltid har vært en av dem som ikke automatisk glir inn i mengden. Til tider har jeg også gått inn for å skille meg ut, være prinsippielt uenig med andre og rett og slett være "annerledes". Sånne ting har sin pris, på mange områder, og i løpet av fjortistida fant jeg ut at man godt kan være litt annerledes, eller seg selv i mitt tilfelle uten å gjøre hele omverdenen til sine fiender. Det går helt fint.

Men dette skal egentlig ikke handle om hvor annerledes jeg føler meg (akkurat som alle andre, haha.) men om den store sjarmen og tiltrekningen jeg finner i det å gjøre ting litt annerledes enn vanlig. Det å tenke utenfor boksen, det å si "hvorfor ikke?" av og til framfor "hvorfor det?" Jeg har lenge vært en rutinehater, sikkert fordi det ikke er annerledes og spesielt nok med faste rutiner, men jeg har kommet fram til at enkelte rutiner har jeg behov for, de gjør meg rett og slett lykkelig. Jeg trenger å spise frokost en time hver morgen, før jobb, mens jeg drikker kaffe og oppdaterer meg på nyhteter, tull og tøys og bloggstoff. Jeg trenger å ha et fast sted å gå til i hverdagen, enten det er jobb eller skole, og jeg trenger å ha en døgnrytme. Fordi det er sunt og er med på å gjøre meg lykkelig og blid. Jeg trenger rutinene for å ha plass til urutinene, som er temaet for denne posten. For om jeg trenger rutinene, så er urutinen like viktig. Jeg har en planlegger. Jeg gjør de fleste avtaler på forhånd. Men det er fordi jeg da har plass til urutinene. De små eller store uforutsette eller mer forutsette hendelsene som gjør dagene ekstra bra, morsomme, spennende eller fine.

Det er med andre ord en grunn til at jeg setter så pris på de menneskene som jeg får ha som en del av livet mitt. Folk som sikkert har sine rutiner de også, kanskje mer enn meg, men som likevel også kan finne på å gjøre ting litt annerledes en dag. De som bestemmer seg for å feire nyttårsaften den 30.januar, de som synes å bade halvnakne i fontenen i Ilaparken er en dødsgod plan en varm augustkveld, de som vil drikke forferdelig sprit med te i med meg en helt tilfeldig kveld selv om vi skal opp tidlig neste dag, de som sier "ja, la oss lage teater i parken bak festningen", de som velger å ha innendørs piknik på stuegulvet, de som gjør høytlesning av Cicero sexy, de som velger å svare på tullete brev skrevet på gammeldags tulledansk og sender meg tegninger i svarbrevet, de som går med på å kjøre mariusgenser-tema på neste festival, de som vekker meg midt på natta for å vise meg ei lokkeugle, de som vil sitte en hel dag med kaffe og TED.com mens vi småkrangler politikk men er venner alikevel, de som er gærne nok til å stikke til Amsterdam med meg, de som sporer hettejakker som mystisk forsvinner i mystiske telt på festivaler, de som er med på de sykeste nachspielene, og jeg kunne fortsatt og fortsatt her. Jeg setter sånn pris på disse menneskene fordi det er de som gjør det mulig og nødvendig å beholde hverdagsrutinene, sånn at disse herlige urutinene kan komme.

Dere er kule.

Takktakk!