Drømmegutt, les dette, ring mæ!!

Tja, få ting har egentlig skjedd, men det er på tide med en oppdatering. Så i stedet for en lang utgreiing om besøk hos farmor, pappas nye, tyske kjæreste, hvor dumme gutter er og hvor dårlig jeg er til å være ajour med pensum, så har jeg utformet drømmegutten (-mannen). En følelse, en litt vond følelse, eller kjensle som det så vakkert heter på nynorsk, sier meg at jeg aldri vil finne denne fyren. Men dog, her er han, utformet som en slags kreativ kontaktanonse.
(Vil bare si til eventuelle ekser som skulle lese denne at de er fine som de er.)


Det har hendt at jeg ble født, og at jeg ble 19 år gammel og begynte å studere ved NTNU.Det hender jeg åpner ei bok, det hender jeg setter på musikk, det hender jeg er å finne på konsert, utesteder, musikkfestivaler, det hender jeg er å finne hjemme, det hender jeg er å finne på ntnu, det hender jeg er å finne med en kaffekopp i handa, det hender jeg er forelska, men ikke akkurat nu. Det hender jeg blir sinna, men enda oftere finner du meg blid og smilende. Det hender jeg gir deg en klem, men som oftest er jeg sjeleglad når du gir meg en først. Det hender jeg baker boller, og de er innmari gode, det hender jeg er fyllesjuk, det hender jeg ler meg i hjel av morsomhetene dine, det hender jeg banner og hyler fordi jeg slo meg fordi jeg er så klossete. Det hender jeg er rivende uenig med deg og det hender at jeg er helt enig med deg, og vi blir i all hemmelighet enig om at alle som mener noe annet er kjempedumme, før vi krangler om hvilket ramonesalbum som er best og jeg prøver å overbevise deg om at pleasant dreams er best, uansett, eller kanskje driter du i hvilket av albumene som er best og vil heller at vi skal sette på noe med Megadeth, Kent, Metallica, Johnny Cash, Led Zeppelin, Flaming Lips, Fantomas eller rett og slett noe annet jeg selvfølgelig har i den noe slanke, men varierte cd-samlinga mi. Plutselig kommer vi via en digresjon innpå en sak om hvasomhelst i siste utgave av Morgenbladet, og vi er begge enige om eller uenige om at artikkelforfatteren denne gangen er dum eller smart eller begavet eller uforståelig. Jeg serverer deg verdens beste kaffe som du bare elsker, og om du foretrekker te, så må du bringe den med selv, for jeg drikker ikke te. Det synes du er helt greit, og du klager kanskje bare ett par ganger, helt til jeg skaffer te slik at du ikke skal sutre neste gang. Selv om jeg sikkert (uvitende om god te som jeg er) har skaffet den dårligste/kjedeligste/mest markedstilpassede te (jeg var ikke innom helios, nei), så er du rørt over at jeg faktisk kjøpte te, bare for din skyld. De små tingene teller. Og mens du drikker te og jeg drikker kaffe, setter vi oss ned og ser filmklassikere som Natural born killers, True romance og Wild at heart og tenker kanskje at de er de mest romantiske filmene vi vet. Når vi er lei av romantikk, det blir det jo nok av uansett, så ser vi Reservoir dogs, Bondock saints,Kalifornia, Kids elller kanskje Ken park, og du har selvfølgelig tusen andre filmer å anbefale meg, før du finner ut at jeg i utgangspunktet er sykelig skeptisk til filmer jeg ikke har sett minst en gang før. Likevel lurer du meg til å se, og jeg er i ettertida lykkelig for at jeg tok sjansen. Du er selvfølgelig interessert i gå på en vernisage med meg, det trenger ikke å skje ofte, og du trenger bare å være åpen for tanken, eller du kan hate det, men jeg blir veldig glad om du ikke gjør det, og blir du med, skal jeg love deg å gå på helios, eller å reise til tyrkia for å skaffe deg skikkelig eplete.