Å pakke sammen

Jeg pakker alt jeg har i vesker, kasser og poser. Det er klær, cd'er, bøker, sko og alt annet jeg eier, som ikke er ditt eller vårt. Med tingene pakker jeg minnene, jeg prøver å gjemme dem godt blant bøker og blyanter for at de ikke skal plage verken deg eller meg. Jeg pakker ned minnet om den første gangen vi kysset i en huske på et sted vi heller ikke skal huske, jeg bretter sammen minnene om de få gangene vi kranglet, men sovnet i forsonelse, jeg smiler mens jeg pakker bort minnet om da du kom solbrent og sliten fra festival, og minnet om da jeg var på festival uten deg og savnet deg sånn. Jeg røsker sammen minner om lange søndagsfrokoster, om hverdagslige middager og om irritasjonene min over de tomme snuseskene dine overalt. Så gjemmer jeg de siste minnene i hjertet, om hvor fint det er å ha en skulder å gråte på når jeg gruer meg fælt til eksamen, og noen å krype inntil når jeg fryser fælt. Og jeg legger igjen en suppeskål, som egentlig er min, men du skal få den, for du har ikke noen suppeskål, og den er så fin til å ha suppe i sier du. Og så skal vi lage nye minner, og færre minner sammen. Men det er greit det også, selv om det ikke er det samme.