Sunniva - med hjartet i handa

hadet bloggen!

2011-10-12T12:38:00.000-07:00

Hellu! Jeg vet ikke om noen fortsatt leser denne bloggen, men i tilfelle! Jeg har flytta: http://orakelguide.ipublish.no

Det blir en litt annen form for blogg...

Alle kjenner noen...

2011-07-28T07:24:00.000-07:00

Fordelen med å ha vært altfor glad i å gå på byen er at jeg har møtt mange spennende og flotte mennesker. Norge er et lite land. Sjokket over hva landet mitt og medmennesker hadde gått gjennom hadde begynt å legge seg noe - hvis det noen gang forsvinner da... Jeg bladde opp i en avis og leste om de som var der og overlevde, og de som dessverre ikke fikk leve. Det blir mer virkelig da, jeg innbiller meg at jeg forstår omfanget bedre, men jeg klarer ikke å forstå det, at så mange måtte dø, og at enda flere må lide for handlignene til en enkelt mann. Jeg ser et bilde av en person, som virket kjent. Plutselig strømmer minner på om det nachspiel, der bare jeg og vedkommende deltok. Det er et par årsiden. Vi snakket om musikk, kjærlighet, feminisme og fagforeningsarbeid. Det ble bare den sene kvelden. En hyggelig kveld. Jeg hadde glemt navnet da bildet og navnet lyste mot meg i avisa. Det kjennes så rart. SÅ vidt jeg vet ble jeg bittelitt kjent med en flott person med engasjement og folkevett den natta. Nå er personen ikke med oss lenger.

Min dypeste medfølelse til famile og venner som har mistet.

Tilgi dem ikke...

2011-07-23T02:36:00.000-07:00

Nå florerer det med bilder av en relativt ung mann i norske medier. Han ser sunn og frisk ut, blond, pen. Han har sannsynligvis stått bak begge de grusomme hendelsene i går. Han ligner en helt vanlig norsk mann. Det første jeg følte var skadefryd fordi at han var norsk og ikke en ikke-vestlig islamist, med tanke på alle de som hadde kommet med temmelig rasistisk betonte meldinger kvelden før. Jeg sendte ut en noe tankeløs melding som indikerte at alle fremmedhaterne nå hadde fått seg en på trynet i sin iver etter å finne en ikke-vestlig syndebukk. Men like ivrig var jeg etter å finne en. Det blir feil og smakløst det og. Det eneste vi ser i dag er hvordan hat, denne gangen kanskje av rasistisk art kan være så farlig at det kan ta livet av minst 91 mennesker. Mange av dem var barn. Vi ser også hvordan alle grupper, uansett hudfarge kan begå ekstreme og grusommme handlinger.

Flytte

2011-06-15T14:26:00.000-07:00

Jeg flytter. Jeg vender noe ryggen. Det føles så godt. Å flytte uten å flykte. Det vet folk som har prøvd begge deler. Det er så deilig å flytte bare fordi jeg vil, fordi jeg er klar for noe nytt. Ikke for å få det bedre med meg selv, ikke fordi jeg ikke klarer å være alene. Nei, jeg flytter av praktiske og bedagelige grunner, til et sted der buss nummer ni til dragvoll går rett utenfor døra. Det det bor hyggelige mennesker og 3T ligger et steinkast unna. Jeg har allerede kastet, solgt og gitt bort masse. Tidsskriftsamlere står hulter til bulter. Jeg er 23 år, og gjør mange voksne ting, kjedelige ting - og viktige ting. Da er det betryggende at den fulleste tidsskriftholderen er merket med "tull og tøys".

Hva jeg ønsker meg nå...

2011-05-18T02:22:00.000-07:00

1. Norsk referansegrammatikk. -Kjekk å ha, men den er veldig dyr...

2. Strømpebukser uten hull...

3. Ferie, helst med kjæresten.

4. Et par gode pocketromaner jeg kan slappe av med.

5. Kaffemaskin.

6. En sånn flott kaffetermokopp som jeg ser i hendene på alle dragvollstudinene fra Asker og Bærum.

7. Litt mer selvdisiplin.

8 Bikini, sol og litt farge på huden.

9 En sånn bøttegrill.

10. Et armbåndsur.

Hvorfor jeg trener

2011-04-26T13:05:00.000-07:00

Jeg overraskes litt av enekeltes syn på trening som farlig. Man skal passe seg for å trene for mye, man skal ikke gjøre ditt og datt og har man vondt et sted skal man helst holde sengen og vente til det går over. Jeg mener det er feil! Med mindre du har belastningsskader, migreneanfall eller feber, samt en del andre plager, er det IKKE farlig å trene mye, om du gjør det riktig. Trening er først negativt når vi får for lite av det, eller om det begynner å ta mer fra oss enn det gir. Når vi trener utifra de begrensningene og mulighetene kroppene våre har, er trening ikke farlig. Fysioterapeuter og leger har kommet fram til at ryggplager som ikke skyldes alvorlige ulykker som regel kan bedres ved trening. Dette må ikke misforstås som et tegn på at folk med f.eks ryggvondt er latere, men heller en fin unnskyldning til å ikke bli sittende om ryggen går i vranglås. Til og med idrettstjerner kan få ryggplager.

Jeg trener mye fordi jeg liker det og fordi kroppen vår er skapt til å bevege på seg, ikke å sitte i ro. Jeg dømmer ikke de som ikke trener, bare så det er sagt. Jeg vet det er tungt å starte, men for meg var det verdt det.

Når jeg trener handler alt kun om meg. For en såkalt flink pike er dette helt fantastisk. Jeg trenger ikke å svare for noen, for treningen er kun for min egen skyld. Jeg får la falske og ekte plikter ligge noen timer. Mobilen ligger i garderoben, internett er hjemme og det er bare meg og treningsenteret, eller stien. Tankene får flyte fritt, men først og fremst konsentrerer de seg rundt hva jeg gjør og hvordan det føles. Det er VONDT, det er deilig, det er tungt og det er avlsappende. Et nakkeproblem jeg hadde før, forsvant nesten helt etter målrettet trening og behandling hos fysioterapeut. Jeg sier ikke at dette gjelder for alle, men for min fysiske og psykiske helse tør jeg påstå at trening er helt avgjørende.

Jeg har fått et mye mer pragmatisk forhold til mat. Før var mat en utgift, og både en trøst og en form for kos. Nå handler mat for meg mye mer om å tilføre kroppen det den trenger, for å yte maks, enten det er på mølla, på jobb eller på skolen. Jeg har innsett at man ikke trenger en sjokolade hver dag, og at godsakene fint kan spares til helgen og andre spesielle dager. Jeg har også innsett at man kan gjøre unntak, uten å dø av dårlig samvittighet. Jeg har merket hvordan magen ikke lenger liker øl, for mye feit mat og for mye sukker. Jeg blir rett og slett kvalm om jeg spiser de samme mengdene snop som jeg kunne før. Jeg har lært at kroppen venner seg til det meste og at mye vil ha mer.

Så nå jeg trener fire til fem ganger i uka, ofte velger føttene framfor bussen og stort sett sparer godterier til helger og høytider er ikke det fordi jeg er fanatisk og gæren. Det er ikke for å vise meg selv eller andre hvor jævlig flink jeg er, selv om mestringsfølelse er en fin ting på kjøpet. Jeg har det rett og slett bedre. Jeg vil leve lenge, og jeg vil leve godt. For et år siden ville jeg bare dø. Trening er bra for meg, jeg liker det og jeg håper det vil fortsette sånn!

De nære ting

2011-02-09T09:17:00.000-08:00

En kjent sang for de fleste av oss. Jeg synes teksten er fin, enkel og klok. Men kanskje lettere sagt enn gjort.

De nære ting

Ditt sinn monne flyve så vide omkring,

det er som du glemmer de nære ting,

det er som du aldri en time har fred,

du lengter bestandig et annet sted.

Du syns dine dager er usle og grå,

hva er det du søker, hva venter du på?

Når aldri du unner deg rast eller ro,

kan ingen ting vokse og intet gro.

Gå inn i din stue, hvor liten den er,

så rommer den noe ditt hjerte har kjær.

På ropet i skogen skal ingen få svar,

finn veien tilbake til det du har.

Den lykken du søker bak blående fjell,

kan hende du alltid har eiet den selv.

Du skal ikke jage i hvileløs ring,

men lær deg å elske de nære ting.

Tekst: Arne Paasche Aasen.

Tone: Kurt Foss og Reidar Bøe.

2011-01-25T12:01:00.000-08:00

Av og til, og bare av og til, kjenner jeg meg veldig igjen i denne sangen. Det må da søren meg være lov å ikke være friskus hele tida!

Her kommer vinteren

Er du av typen som aldri blir brun,
og som aldri heller prøver noe særlig på å bli det?
Er du ansett som en kjedelig kujon,
fordi du stort sett ikke gidder å bade?
Har du problemer, med å omgås overdrevent positive folk?
Du ække aleine, vi er mange som har det sånn

Er du av typen som liker å sitte,
sitte inne å pimpe når sola skinner?
Er du av typen som er svak for sport,
men bare på skjermer og bare når vi vinner?
Da har du problemer i følge peanøtthjerneforbundet
Men du ække aleine, vi er mange som har det sånn

Folkens jeg kommer med nyheter
jeg må be om absolutt stillhet
Ventetida er over
det kommer til å falle snø i natt

Her kommer vinteren
Her kommer den kalde fine tida
Her kommer vinteren
Endelig fred å få

Lailailailailailailailailailailailai
Lailailailailailailailailailai

Er du av typen som lar deg irritere,
av folk som alltid skal imponere?
Har du et kjøleskap,
har du en TV,
har du alt du trenger for å leve, for...

Her kommer vinteren
Her kommer den kalde fine tida
Her kommer vinteren
Endelig fred å få

Maria Amelies forbrytelser

2011-01-15T00:51:00.001-08:00

Marias forbrytelser mot den norske stat:
* Hun har oppgitt falsk identitet. Hadde hun egentlig noe valg, spesielt når vi ser hvordan hun blir behandlet nå?

* Hun har oppholdt seg lenge i landet ulovlig. Hun har gjort det enhver desperat og redd person kunne gjort. Man må bruke skjønn her. Hun ble ført inn i landet av sine foreldre. Hun levde her, lærte seg språket og fikk gode venner. Hvem forventer at en redd 18 år gammel jente oppsøker stat og politi når hun frykter å bli kastet ut til et land hun er redd for å komme til?

* Hun har jobbet svart. (Der er hun i godt selskap av mange nordmenn, bare at hun gjorde det av desperasjon og ikke grådighet. Hun har heller ikke nytt godt av det samme velferdssystemet som oss nordmenn fordi hun ikke har kunnet ta i mot studielån, benytte seg av helsetjenester eller ta i mot sykepenger.)

Kort sagt er hennes forbrytelser at hun gjemte seg for mennesker hun fryktet, hun skaffet seg en jobb for å overleve, og hadde ikke personnummer til å betale skatt. Da hun hadde levd her lenge, lært seg språket og fått gode venner, forlot hun ikke landet frivillig for å dra tilbake til Nord-Ossetia. Det er hennes forbrytelser.
Juridisk sett har hun sikkert gjort seg skyldig i såkalte forbrytelser mot den norske stat, men her må vi se mer hva hun har gjort riktig og hvorfor hun har gjort det enn hva hun har gjort galt. Hvis den norske stat ikke handler riktig her, er det den norske stat som gjør seg skyldig i forbrytelser. Den norske stat står for menneskerettighetene, men bare når det passer slik. De er fine å vifte med når man skal irettesette andre land, men tydelig vis vanskelige å følge selv. Det sier litt om hvor kort vi er kommet i lille, grådige Norge. Jeg blir kvalm av mitt eget land.

Medmennesker?

2011-01-13T10:22:00.000-08:00

Jeg er rasende over hvordan Norge behandler mennesker i nød og fortvilelse. Maria Amelie har levd hele ungdomstiden sin i Norge. Uten pass og papirer, uten rett til legehjelp, uten det vi andre tar som en selvfølge har hun klart å skaffe seg et utrolig nettverk, en mastergrad og jobbtilbud i Norge. Men dette er ikke nok. Fordi Maria Amelie er ulovlig norsk. Norske myndigheter avslo i 2003 familiens søknad om opphold i Norge. De ble ikke trodd på at det ikke var trygt for dem å leve i Russland. Man kan jo spørre seg om hvorfor to høyt utdannede mennesker velger å flykte til Norge, hvis alt er i orden der de kommer fra. Meget spesielt er det, med tanke på hvordan de har måttet leve uten papirer, og ta såkalte drittjobber de fleste Nordmenn ikke gidder å tenke på en gang. Disse mener altså den norske stat at har det bedre i Russland, der de selv frykter forfølgelse og for sitt eget liv.

Maria Amelie er en mønsterborger. Hun har utdanning, bidrar i kulturlivet og legger vekt på å være ærlig. Dette straffes hun for nå. Den 12.januar, onsdag kveld ble hun pågrepet utenfor Nansenskolen av åtte politimenn. Hun ble revet bort fra kjæresten sin før hun ble ført inn i en bil og kjørt til et sted verken hun eller hennes pårørende ikke visste hvor var. Der ble hun avkledd og kroppsvisitert. Jeg kan ikke tenke meg noe mer nedverdigende. Hun blir behandlet som et problem, en simpel kriminell, og ikke et menneske. Hun er et innvandringspolitisk problem staten raskest mulig vil bli kvitt. Innvandringsregulerende hensyn er mye viktigere enn medmenneskelighet og menneskerettigheter.

Mot det nye året.

2010-12-25T03:38:00.000-08:00

I fjor, rett før jul, stod jeg med tårer i øynene og leste et julekort fra ei venninne hvor det stod at "jeg håper 2010 blir året da alt ordner seg". Selv var jeg livredd for at 2011 ville bli året da alt virkelig gikk helt til helvete. Jeg tok heldigvis feil, og det er en glede å møte 2011 med orden i sakene, både i hodet og ellers. Mye av grunnen til at jeg kan det er de flotte menneskene rundt meg, venner og familie, de som skriver kort, koker te, lager julekalender, bat-man-bilder og masse mer. Og han jeg sover sammen med. Et STORT less than three til alle.

I.A, D.A og T.H. på vei hjem fra fest i påska 2010.

Om migrene

2010-10-04T06:16:00.001-07:00

En gammel fiende har kommet for å hilse på, oftere de siste ukene.
Den gamle fienden hindrer meg i å få gjort det jeg skal. Jeg kan bli sur, irritabel og føle meg makteløs. Jeg må slutte med det jeg driver med der og da. Jeg vil bare legge meg ned, i et mørkt rom, helst alene. Så er det bare å vente på at det går over, mens det føles som om en trailer prøver å kjøre gjennom hodet ditt. Jeg har fått tilbake migrenen, men heldigvis, går det alltid over.

En del tror at mennesker med migrene er pysete. Hvorfor tåler du ikke litt hodepine? Migrene er ikke litt hodepine. Migrene varierer i alvorlighetsgrad og i varighet. Hos noen av oss varer det bare noen timer, andre kan ligge i to døgn. Familiemedlemmer av meg måtte til slutt få mofrinsprøyte av legen for å holde ut smertene. Et ønske om å dø, eller at man tror man skal dø er ikke unvalig under et migreneanfall. Vi som har migrene har også oftere vanlig hodepine. Jeg har som regel en eller annen form for hodepine i løpet av uka, men av den mindre intense sorten. Da klarer jeg å være i arbeid, og jeg fungerer godt. Sånn har det alltid vært, og jeg har ikke hatt migrene på mange år. Før kunne jeg ikke få hodepine uten at jeg ble redd for et nytt migreneanfall, men etter å ha vært symptomfri i så mange år, trodde jeg at det var slutt på anfallene. Så feil kan man ta. Heldigvis forskes det mye på migrenelidelser, og det fins hjelp å få. Vanlige smertestillende fungerer som regel dårlig, mens spesialmidler som fåes på resept kan fungere mye bedre.

Jeg har ikke rett til å være glad.

2010-09-13T23:40:00.000-07:00

På internett og i faglitteratur står det mye om depresjon. Det er masse å ta av. Likevel var det alltid vanskelig for meg å fatte hva en depresjon virkelig innebar før jeg fant meg selv midt oppi det jeg har kalt et svart hav av elendighet. Et svart hav hvor det føltes som om det ikke fantes noen sikt mot land.

Det er vanskelig å tenke på når det begynte, hva som kom først, hva som kom sist, men det som sjokkerte meg mest, var at det for meg var helt nye følelser jeg ikke visste at eksisterte i meg. Hvordan går man fra å være ei positiv jente med selvrespekt, mange gode egenskaper, med tro på seg selv, mulighetene og livet, til å bli en slags nemi-kopi minus humoren hvor alt følels helt jævlig og du faktisk tenker at det hadde vært så mye bedre å få slippe mer av dette forferdelige livet. Varsellampene begynte vel å blinke da jeg stod opp i god tid for å gråte ferdig før jobb. Mens andre fikset håret, spiste frokost, drakk kaffe og gjorde seg klar for en ny dag, måtte jeg altså gråte ferdig sånn at jeg kunne gå på jobb og smile til kundene mine. En trenger ikke være rakettforsker for å forstå at det er en smule slitsomt.

Det er slitsomt å være trist hele tida, gråte flere ganger om dagen, det er slitsomt når de glade øyeblikkene faktisk er unntakene. I tillegg bebreider man seg selv for å være trist. "Det er min skyld at jeg ikke er glad. Hadde jeg vært flinkere, smartere, flottere, så hadde jeg fortjent å være glad." Hvorfor skal man gjøre noe med tungsinnet når man ikke en gang tror man fortjener å være glad? Hvordan skulle jeg komme ut av noe som for meg så ut som en umulig floke jeg hadde laget selv?

Jeg følte meg også utakknemlig. Jeg klarte ikke å føle glede over de samme tingene lenger. Hadde jeg et lykkelig øyeblikk, var jeg rask til å minne meg selv på at om noen timer ville jeg være trist igjen. Det er depresjonens forbannelse. Det er en ond sirkel det er vanskelig å bryte alene.

Mange føler skam for sine psykiske lidelser. "Psykiske problemer" har blitt en populær knagg å bruke på f.eks alle som er veldig slem mot noen. Dessverre en veldig ukritisk måte å bruke et så vidt og alvorlig begrep på. Denne tendensen samfunnet har til å diagnostisere fremmede mennesker de aldri har møtt kan ødelegge for langt flere enn de personene som bli hengt på knaggen. Psykiske problemer dreier seg for veldig mange av oss først og fremst om å ha det vondt. Man trenger ikke å være definisjonen på "gæren" (hva nå det er) for å ha en svakere mental helse. Det holder å være litt uheldig. Så når enkelte spøker med at de bor rett ved siden av et psykiatrisk sykehus, så tenker jeg bare "så praktisk for deg, man vet aldri når man trenger det.". Jeg er ikke flau over å ha hatt en depresjon, jeg er stolt over å ha kommet meg gjennom det med jobben, studiene, vennene og sist men ikke minst, livet i behold.

...

2010-07-12T15:47:00.000-07:00

Hvordan skriver jeg subtilt om noe personlig og superfint? Hvordan forklarer jeg at sokker slengt i sofaen hver dag er dødsirriterende og likevel en smule sjarmerende og helt herlig? Hadde jeg tenkt meg før, at det kjennes forløsende å småkrangle om bagataller og fakta? At man kan finne et slags fellesskap i å konsultere wikipedia for å gi en av oss rett?

Det er nå få ting som kjennes mer riktig om dagen enn å plukke sokker opp fra sofaen og godta en diger pc-skjerm på kaffebordet, samt en mengde kabler rundt om i den bittelille leligheten min. Det kjennes så rett, og det er så trivelig å våkne av at glasset som noen har plassert i vinduskarmen har falt ned i sengen på min side. Jeg bare ruller over på din plass. Hvem smelter ikke av et strålende blidt "good mååååren" fra senga klokka sju om mårran, mens du selv tusler i kafferus og prøver å våkne for en ny dag på jobb.

Det er verdt det.

Glitrende måker over sovende sjø

2010-06-22T13:53:00.000-07:00

Utenfor vinduet så det ut til å være dag. Men klokken på nattbordet hennes sa at det var natt. Det kunne vært en av de idylliske nettene, med idyllisk utsikt. Fra vinduet så hun rett ned på eika med husken under, fra hvor det førte en sti nedover til bryggen. Sjøen lå stille og liksom ventet på at noe skulle skje, da ikke et vindpust var å fornemme i luften. Det hadde hørtes pent ut om sjøen glitret. Men den glitret ikke. Det var ikke sol. Og helt sikkert hadde den glitret litt om det var sol, men det var ikke sol. Man kunne jo prate som silden som sikkert glitret så skjønt et sted under overflaten, men hvor relevant ville det være? Kanskje for en eller annen norsklærer som inderlig ønsket seg mer skildring i hverdagen, men for henne var det bare sjø.

Dette kunne vært en fin natt hvis mange ting var annerledes, hendte det hun tenkte. Hun satt ofte slik om natta. Mange ting kunne vært annerledes, gjentok hun, og ofret ham som hun hadde delt seng med de siste årene et blikk. Pablo, sommeren 2006 i Spania. Det var som et eventyr. Da kunne det hende at alt det som for enkelte glitret så vakkert hadde glitret mer for henne også. Og hadde han stått der, bak henne, hun lå på alle fire, mens han tok henne bakfra og hvisket spanske gloser inn i øret hennes, da hadde hun kanskje tenkt at jo, sjøen glitret litt. Men ingen faste søreuropeiske hender holdt henne om hoftene, og å stå der på alle fire alene, virket jo en smule tåpelig. Han som lå der bare sov og sov, som om ingen ting av de viktige tankene som gikk gjennom hodet hennes vedkom ham. Det var liksom typisk ham å sove. En viss forakt kilte henne i magen og nakkehårene. Selv om hun var glad han aldri prøvde å ta henne, verken bakfra eller forfra. Det fristet liksom ikke lenger og hun hadde nok med å holde ut den klamme klemmen før jobb som han av og til serverte henne. Flere ganger fikk hun lyst til å klype ham hardt i øret mens han omfavnet henne og hun kunne kjenne duften av Versace og kaffe blande seg i neseborene. Hun gjorde det også en gang. Først hadde han til hennes store irritasjon ledd og kalt henne en rampejente. Provosert over at han tok det som en invitasjon til sex, kløp hun ham ennå hardere, helt til hun forferdet tok seg i å være voldelig. Han virket også forferdet, og sa ingen ting før han tok bilnøklene og gikk. Hun sluttet aldri å klemme. Hun fortsatte ikke med å klype ham i øret.

Nei, det var noe annet med Pablo. Det var det nok mange kvinner som tenkte. Denne Pablo var nok en travel mann og sikkert en del av mang en frustret kvinnes kjødelige lengsler og fantasier. Dette kunne altås vært en idyllisk og lidenskapelig natt, å elske til utsikten av hagen og havet. Men det var en helt vanlig natt. Faktisk kunne det ikke vært en lidenskapelig natt. Ikke idyllisk heller. For han lå stadig der. Til tider mente hun å kunne kjenne mannfolklukten hans overalt. Den satte seg i håret hennes, i sofaen, ja til og med innerst i skapet. Og pusten hans. Pusten. Hun visste ikke om innpusten eller utpusten var problemet, men den fylte i alle fall hele rommet og gjorde det umulig for henne å fantasere om sterke mannfolkhender og idyllisk utsikt med glitrende sjø som om silden la seg på overflaten og alt bare var deilig. Han var stadig der.

Hvite, skrikende skapninger dukket opp utenfor, som om de skulle gjøre natten enda mindre idyllisk enn den allerede var. Måker. Hun hadde mange lurt på om måker fungerte som disse badelekene man ga til barn og hunder. De som skrek når man klemte dem på magen. Hun hadde undersøkelsen til gode. Fantasiene om spanjolen på på hoftene måtte vike for en der hun med treffsikkerhet skjøt hver eneste måke på første forsøk. Hun kunne ikke høre smellene, bare den lette flaksingen i det måkene døde, og det nesten lydløse dumpet når de landet på plenen foran vinduet og lenger nede på bryggen. Mannen hennes klynket i søvne Hun var fristet til å sparke ham i siden.Han lignet en måke.

Eksamenstid

2010-06-02T09:08:00.000-07:00

Jeg er lei av å lese allerede. Klokken er ett. Jeg har mye mer å lese før jeg kan gå hjem, slå meg til ro med at det jeg nå og tidligere ikke har lært, det vil jeg ikke lære før eksamen, rett og slett resignere i en apatisk ro og visshet om at jeg har gjort hva jeg kunne mens jeg håper det er nok.
Jeg kan høre folk konsentrere seg på lesesalen. Det summer fra pc’er, grafitt og blekk glir over forelesningshefter, noen snufser bort den siste rest av forkjølelsen de fikk i føreksamensgave, og lyden av fingrene mine mot tastaturet kan høres til enden av rommet. Jeg er rastløs. Naboene mine på lesesalen ser aldri ut til å ta pause. De skriver iherdig mens brillene på nesen så vidt henger med. I rommet utenfor lesesalen står det grupper av bord og stoler. Det fungerer som praterom, lunsjrom og arbeidsrom. Stort sett står det ungdom fra Bærum der som jeg antar går psykologi, idrettsvitenskap eller statsvitenskap. De danner en liten kollage av kongeblå, lyseblå og pastellerog snakker om eksamenen de ikke leser til eller ferieplaner.

Man kan se at det er eksamenstid. Man ser det i kantinen, i kafeen og på lesesalene. Det er noen der. Mange. Øynene, Blikkene, målrettede, redde, slitne, arbeidsomme. Jeg kan telle mange flere rynkede panner enn i februar. Færre stopper opp og prater i den iskalde gangen som kaldes gata. De som har tid til å stoppe opp, trekker heller ut i sola.

De grå jobbebuksene dukker opp. Klart man må ha noe som er lett å bevege seg i når man skal sitte i ro en hel dag. En motekrise i eksamenstida. Men allværsjakkene, de få som fins her, er for lengst kastet, for det er vår. En kald bris minner fortsatt om en altfor lang vinter, men det er sannelig vår og sola reflekteres i glassveggene utenfor lesesalene. Det er gode sjanser for å bli solbrent for de som ønsker eller ikke ønsker det. Det er ikke bare joggebukser. Noen nekter å la seg bøye til sjuskethet under eksamensangstens klamme favntak og stiller i friske farger, blomstrete skjørt. Og mengder med striper. Moteblad sier striper, og moteblader har man også lest. Det skal være striper i vår, blå, hvite, sorte, røde. Og pasteller. Rosa, fersken, mint, babyblå. Jeg har en plastbag for alle tingene mine. På den er det elefanter.

Lærere og positivitetstyrraniet

2010-04-28T07:14:00.001-07:00

Planen er med tiden å bli lærer, etter nøye overveininger har jeg funnet ut at jeg ikke er for ond til å bli lærer, i alle fall med tanke på de mange umenneskelige krekene som klarer å oppnå fast stilling i grunnskolen i dag. For at ikke hele lærerstanden skal føle seg truffet, må jeg påpeke at det fins svært mange flotte og flinke lærere. Men det finnes dessverre en del mennesker som burde holdt seg langt unna alt som heter omsorgsyrker og yrker som innebærer kontakt med medmennesker.

Jeg har etter en del refleksjon kommet fram til at det eksisterer et positivitetstyranni som utøves av enkelte lærere mot elver i grunnskolen.
Som elev har jeg bitt meg merke i at mange lærere som mislykkes velger å skylde på elevene når undervisningen ikke fungerer som den skal. Selvfølgelig er det lettere å undervise blide, flinke og positive elever, men de færreste barn er såkalt blide, flinke og positive til enhver tid. Og det er lærerens oppgave å motivere en negativt innstilt elev, og å lære eleven til å motivere seg selv og andre. Likevel reagerer en god del lærere med å true med nedsatt karakter i faget og surmuling når elever klager på undervisningen, framfor å spørre hva han eller hun kan gjøre bedre. Noen lærere forventer nemlig KONSTRUKTIV kritikk. Det er søtt av en femti år gammel lærer tror at en sint og frustrert fjortenåring nødvendigvis er i stand til å gi konstruktiv kritikk. Det er faktisk ikke eleven som er på jobb, det er læreren som er på jobb. Det er læreren som skal være profesjonell, ikke eleven, og det er derfor lærerens oppgave å få noe konstruktivt ut av elevenes klager.

Jeg brukte mange år på å lære at det eneste riktige spørsmålet på "har du det bra?" ikke er ja, fordi jeg var redd for å være sur og negativ. Vi liker ikke negative mennesker må vite. Og man skal for all del ikke være kritisk, i så fall bare kritisk til det læreren er kritisk til.Jeg ble en gang skjelt ut av læreren min fordi jeg for en sjelden gangs skyld ytret meg negativt om undervisningen. Jeg hadde tidligere fått høre at jeg var snill og grei, positiv og voksen og at jeg bidro positivt til klassemiljøet. Men etter et lite signal om misnøye fra meg, reagerte læreren min uproft og følelsesmessig ved å skjelle meg ut. Hvordan kunne jeg kritisere noe som helst, jeg som ALDRI bidro med noe. Læreren var nok skuffet over at hans faste støttespiller plutselig viste en uventet atferd, og i stedet for å spørre meg om hva som plaget meg, valgte han å skjelle meg ut foran medelever, helt til de (her snakker vi om fjortiser) tok meg i forsvar. Noe er galt fatt når medelever er de som må passe på at læreren ikke plager elevene. Etter den dagen var jeg livredd for å være negativ. Vellykkede mennesker er glade og positive mennesker, lærte jeg meg.

En del lærere er veldig flinke til å fremheve hvor viktig det er med en positiv holdning. De har delvis rett, en positiv holdning gjør mange ting lettere. Det blir i alle fall lettere å være lærer om alle elevene er positive til alt. Men dessverre så er det ikke elevenes jobb å gjøre arbeidsdagen lettere for læreren. Det er derimot lærerens oppgave å tilgjengeliggjøre læring best mulig for elevene. Det er nyttig å være positiv, og overse bagatellrpoblemer, men når man har det vanskelig og tungt, så hjelper det ikke med "en positiv" holdning. Kravet om en positiv holdning bør vel høre med en positiv hverdag hvor man har det bra og ting fungerer. Jeg tror mange med meg har vært så redd for å være "negative" at de ikke tør si fra når de ikke har det bra, når de behandles urettferdig og føler seg tråkket på. Det må finnes en balansegang mellom det å lære elevene gode og positive holdninger, og det å gi dem rom og plass til å reagere, si fra og faktisk være negative. Sinne, sorg og fortvilelse skal ikke undertrykkes, det skal ut, hvis man skal lære å takle det riktig. Hvis ikke eksploderer det en dag.

Merknad: Dette er ikke et forsøk på å framstille et generelt krisebilde av dagens lærere sine holdninger, men et subjektivt blikk på noe som jeg oppfatter som et problem blant de lærerene jeg har hatt.

Positiv og glad jente som koser med kanin.

Av og til kan det være vanskelig å svare.

2010-04-19T05:14:00.000-07:00

Men her har du noen tips om du blir svar skyldig. Jeg vet ikke hvem denne guiden retter seg mot, men sannsynligvis ikke greie folk. Sikkert også populær blant enkelte amerikanere, enkelte religiøse overhoder, lærere med begrensede pedagogiske evner generelt og andre som burde sperres inne eller i alle fall ikke være i lønnet arbeid. I alle fall var en tidligere musikklærer jeg hadde glad i deler av denne typen reotorikk.

"Du hører jo ikke på meg!"

Svar: Det er ikke det at jeg ikke er interessert, det er bare det at du er så kjedelig."

Eventuelt:
Hæ?

"Du har jo ikke gjort noe av det jeg ba deg om!"

Svar: At du gir meg umulige oppgaver er faktisk ikke min feil, det er din.

Eventuelt: Jeg har aldri hørt at du eksplisitt ba meg om noe. Hvis du sikter til den ordren du ga meg i stad, så vet du at jeg ikke følger ordre. Neste gang får du uttrykke deg tydeligere, og huske at jeg ikke følger ordre.

"Dette får jeg ikke til, det er en umulig oppgave."

Svar: Det er ikke oppgavens feil at du er så negativt innstilt. Hitler var negativt innstilt. Se hva som skjedde med ham. Til slutt altså.

Eventuelt: Det er holdningen din som er umulig.

"Jeg orker ikke stå opp."

Svar: Sov videre. Jeg vil drikke kaffen min alene.

Eventuelt: Det har jeg stor forståelse for, det hadde ikke jeg heller orket hvis jeg var deg. Hvis du sover helt til neste dag er du i alle fall kvitt en hel dag.

"Hvorfor er du så slem mot meg og kritiserer meg for alt jeg gjør?"

Svar: Hvorfor setter du deg bestandig i en offerrolle sånn at det ser ut som om jeg kritiserer deg for alt du gjør? Det er jo bare å være en vinner, og gjøre alt riktig. Sånn som meg.

Eventuelt: Folk som aldri opplever kritikk eller korreksjon lærer seg ikke nødvendige samfunnsnormer. Hadde du aldri opplevd det, ville du onanert og urinert offentlig uten sjenanse.

"Dette er kjedelig."

Svar: Du synes jo alt som ikke er moro er kjedelig. Hvis alle var som deg ville ikke kongehuset eksistere og folk ville hatt vill sadosex midt på gatene og naboen din ville oppbevart barn i fryseren.

Eventuelt: Er du sikker på at det ikke er du som er kjedelig?

"Hvorfor må jeg alltid gjøre som DU sier?"

Svar: Hvis alle skulle gjøre som de ville, ville det blitt veldig vanskelig for oss andre å bestemme.

Eventuelt: Det er ikke min feil at du oppfører seg som en sau pg automatisk gjør noe bare fordi jeg sier det. Det er en svakhet, og det er din svakhet, ikke min.

"Du sier at det er viktig å være positiv i rapporten. Betyr det at vi skal lyve hvis vi hadde en negativ opplevelse?"

Svar: Denne typen kritiske spørsmål oppfattes som negative holdninger til faget, og vil kunne sette ned karakteren din ett hakk.

Eventuelt: En negativ opplevelse stammer sjelden fra opplevelsen i seg selv, men deg og holdningen din til opplevelsen. Det er altså sjelden opplevelsen det er noe galt med, det er deg.

"Jeg tror vi må vi enige om å være uenige."

Svar: Jeg tror det er best om vi blir enige om at du tar feil. Siden det er det som er riktig.

Eventuelt: Dette er ingen diskusjon, det er snakk om et misforhold der du helt tydelig mangler fakta. Men heldigvis kan du få dem av meg. Så blir vi nok enige.

Kjapp statusoppdatering.

2010-04-16T11:44:00.000-07:00

Jeg har vært en laber blogger i det siste. Kanskje fordi jeg er lat? Se Sigruns artikkel om denne kronikken for mer info. Skulle gjerne skrevet under egen kategori som jeg ville kalle "gamle grinebitere" med Bleken, Nerdrum og flere grinete gamle menn som liker å klage på ungdommen nå i dag. Men jeg vet ikke om det er verdt energien. Grinebitere: Vet dere hva? Det er kjempeflott at dere stoppa 2vk (oi, stemmer, dere gjorde ikke det...det måtte resten av verden ta seg av gitt) har malt fine bilder og sånn, men hvis det er sant at ungdommen i dag er så fæl, lat og håpløs som mange skal ha det til, så hadde vi ikke hatt Ipods, facebook, blogger osv. Men, oi, stemmer det også, gamle grinebitere følger ikke med i tiden. Trist, men sant.

Eller så er det fordi jeg har jobbet med et stort prosjekt. Meg selv. Det tar mye tid og krefter å være gal. Og det er sannelig deilig å være litt mindre gal. Det er deilig å reagere på en ny måte på diverse problemer, og at problemene på mystisk vis skifter dimensjon. Eksempel:

Jeg oppdager at det er skittent og rotete hjemme.
Gammel reasjon: Åherregud, jeg burde vaske omgående! Men jeg har ikke tid. Jeg vil aldri få tid til å vaske. Det vil være inngrodd skittent her når jeg flytter og jeg blir nødt til å betale erstatning til huseier fordi det ikke blir rent nok. Og jeg klarer ikke å betale erstatningen og havner i fengsel. Fordi jeg er et dårlig menneske.

Ny reaksjon: Oi. Burde vaske snart. Har ikke tid nå. Tar det senere.

I tillegg har jeg begynt å trene, samt gå med bukser av og til. Det første er behagelig, det andre er behagelig så lenge jeg ikke tar den dongeribuksa som kanskje burde vært en størrelse større.

Jeg synes forresten mer synd på Island enn alle de sutrete norske familiene som tydeligvis har god nok råd til å reise til thailand midt på våren og nå må sitte og kjede seg på gardermoen på grunn av vulkanskyen. Så vet vi det.

Og, jeg reiser snart til Nordmøre.

Sånn ser det ut der av og til.

Storesøstera mi skal gifte seg snart.
Søstera mi har altså bestemt seg for å komme ut av synden og inn i ekteskapet. Som den kyske og skikkelige lillesøstera jeg er, er jeg stolt av hennes valg. Og hun ville at jeg skulle være forlover. Jeg måtte skrive under på en erklæring, om at de ikke er i slekt, gift fra før etc. Jeg var veldig ærlig, men er litt usikker på den slektsgreia. For i følge Torgeirs bestemor (?) er Silje og Torgeir i slekt likevel. Langt uti da. Men i slekt ja. Men sånn er det på bygda. Men hvis jeg skulle gifte meg med en slektning, så ville jeg også valgt Torgeir, bare så det er sagt.

Slektning og snart svoger:

Storesøstera mi er så fin at vi må ha et bilde av henne og.

Jeg ble visst med på det bildet. Fra tiden med SVART hår.

Det er jo to forlovere. Og siden Silje og Torgeir er glad i slekt, har de begge valgt en slektning som forlover. Meg og Jørn i festlig lag:

en liten kjærlighetsærklæring

2010-04-11T14:04:00.000-07:00

Du kan bare stirre på meg med svineøynene dine.
Stygt.
Lenge.
Jeg har gått videre.
Du kunne nok ønske at blikk kunne drepe,
men i så fall,
hadde ikke du sett på meg
med svineøynene dine mer.
For jeg har øyne jeg også.

Og hvis blikk kunne gjøre det, ville jeg ikke gjort slik. Men svineøynene dine gjør meg uvel.

Jeg drømmer om...

2010-03-30T14:34:00.000-07:00

...å være barnslig og uansvarlig.

...å være like tøff inni som i trynet.

...å slappe ordentlig av

...å sette pris på de små tingene i livet:

...å smile - fordi det er umulig å la være-

Fotos: Idun, Marianne, Ingrid Alida, samt undertegnede. Takk for lånet. Uten at jeg spurte.

Glasurgenerasjonen

2010-03-22T14:32:00.000-07:00

Beskjed til grunnleggeren av begrepet, hvem det nå er: Gå og spis krisesjokoladen din! Spar meg.

Glasurgenerasjonen

Jeg vet ikke om jeg,
barnet av hva?
tilhører dessertgenerasjonen.
Eller var det glasurgenerasjoen?
Er jeg medskyldig i
finanskriser, klimakriser
og epedemier den tredje verden og gamle, syke ikke tåler?
Men de sier jeg er en av glasurgenreasjonens barn.
Og mener noe med det.
Glasurgenereasjonen får meg til å tenke på
de som tar den i munnen.
Og kanskje var det ikke det de mente.

Her har jeg fått noe glasurlignende i trynet.

Ingen tittel i dag

2010-03-18T14:26:00.000-07:00

Smerte.
Jeg hater det ordet. Men jeg finner ikke andre dekkende ord. Det er noe melodramatisk og pinlig over det, og samtidig som man ofte ønsker å fortelle mye med ordet smerte, så sier det så utrolig lite, samtidig som det kanskje sier litt for mye. Jeg blir litt flau av ordet smerte. Ordet blir misbrukt på det groveste, eller i alle fall misforstått. Kanskje sier jeg at det blir misbrukt fordi det ikke dekker det jeg synes er smertefullt. Ingen har monopol på smerte, og alle opplever den i større mindre grad, flere ganger i løpet av livet. Det sies at vi ikke husker smerte i ettertid. Det er derfor kvinner føder på nytt, sier de, fordi de har glemt hvor vondt det var sist. Og det er sikkert både sant og bra, ellers ville enkelte av oss ikke våge oss ut døra en gang. Men det er ikke alt som er like lett å glemme. Tanker som gjør vondt og er smertefulle, som forstyrrer sterke øyeblikk av glede med en frykt for å oppleve nettopp smerte igjen. Men det er vel heller ikke glede, det er smerte det også.

For meg er det motsatte av smerte glede, eller lykke. Det egentlige motsatte ville være nytelsen kanskje, men nytelse for meg er en del av glede, og jeg er avhengig av å kjenne glede for å kjenne nytelse. Jeg er en ekte hedonist. Jeg vil bare ha det deilig og bra, helst hele tiden. Jeg føler det gjør meg til et bedre menneske, og ikke til det selvmedlidende stakkarslige krypet som bader i egen og andres elendighet.

Glede er å se det fine i de bitte små tingene, å drikke koppen med kaffe hver morgen, å smile uten at det føles som en grimase, kjenne at skuldrene er lette, at nakken ikke knaker, at livet føles som en fin og naturlig selvfølgelighet, at få eller ingen kan stoppe meg, at bare jeg er min egen begrensning, og at jeg derfor kan klare nesten hva jeg vil. Glede er lykken, den følelsen som brer seg i kroppen når du har oppnådd noe, når du deler et øyeblikk med noen du er glad i, når du er forelska, når du har gjort noe bra. Glede og lykke er å kunne akseptere de små problemene og hindringene, hoppe over dem i stedet for å snuble og falle i dem. Du vet at det finnes smerte, men har kanskje glemt hvordan det var, og vet at den av og til kommer, og at den også går. Til slutt.
Smerte er når du ikke lenger klarer å holde på nytelsen, fordi du rett og slett er så redd for hva som skjer når den tar slutt. Hva med senere? Hva med i morgen? De små tingene er det fortsatt, kanskje kan du til og med smile av dem, men kaffen smaker ikke det samme som før og sola varmer ikke like godt, i alle fall ikke hver dag. Du smiler men kjenner det ikke. Ting føles tungt, og du vet ikke hva du kan klare lenger. Ingenting er en selvfølge og du lurer på hvor du la manualen til livet, for dette fikser du ikke lenger. Du tenker kanskje at det beste hadde vært å slippe taket, slippe alt,men så har du fortsatt noen små ting som holder deg igjen. Heldigvis. Et minne om at ting har vært bra, det har vært glede, og av og til, til og med mange ganger, med de du er glad i, med deg selv, og du får små glimt av glede igjen. Du kan fortsatt akseptere hindringene og komme forbi dem, du må bare klarte lenger, høyere, tyngre. Du husker at det finnes glede, men du har vanskelig for å tro på at den kommer tilbake. Smerten er for ekte. Det er vanskelig å se forbi noe som sperrer hele synet ditt. Den tar for mye plass. Men jeg må prøve.

Bright eyes: Lua

2010-03-16T02:58:00.000-07:00

//I got a flask inside my pocket, we can share it on the train
And if you promise to stay conscious I will try and do the same
We might die from medication, but we sure killed all the pain
But what was normal in the evening by the morning seems insane//

mødre og påført dårlig samvittighet

2010-03-11T10:05:00.001-08:00

På veggen har mormor en liten, innrammet plakat.

"Det er tungt å være kvinne
Man må tenke som en mann,
oppføre seg som en dame,
og arbeide som en hest."

Som tiåring så jeg denne plakaten og nikket ettertenksomt. Jeg hadde observert hvordan blant andre min mor jobbet og slet og omtrent stod på hodet for å sørge for sine barn og sin daværende samboer uten at det ble vist verken særlig takknemlighet og forståelse. Mange kan le og riste på hodet av denne plakaten, og jeg sier heldigvis for det, i alle fall hvis de som ler er kvinner, da det betyr at de ikke kjenner seg igjen.

For er det egentlig alltid kjempelett og gøy å være kvinne og MOR i Norge i dag, kontra det å være mann og far? Jeg har ingen planer om å bevege meg ut i en biologi-vs-kjønn diskusjon her, jeg overlater denne (svært gamle diskusjonen)til den populære TV-mobberen/programleiaren (her kan vi jo kanskje spørre om det er mobbing å kalle ham for mobber, men jeg kaller en spade for en spade, og spade er han i alle fall ikke. Ikke morsom heller.) Harald Eia, (Du vet han som ble kjent for å være "morsom" på bekostning av andre.)siden han mener dette er et nytt og revolusjonerende debattemne. Velkommen etter.(Eia kan være takknemlig for at en stor del av det norske folk leser se og hør framfor aviser og slikt, for da hadde alle andre også visst at Harald Eia ikke presenterer noe nytt i sitt "midt i smørauget for vaksne" eller hva det nå kalles. Her ble det en del digresjoner, men som sagt, Eia kan få ha biologidiskusjonen sin i fred sammen med resten av velkommen-etter-gjengen(selv om jeg med denne Eia-uttalelsen "jeg møter sjelden smarte folk i NRK" frisk i minne gir meg lyst til å skrive en liten drøfting om hvorvidt årsaken til dette kan være alle speilene i sminkerommet på marienlyst som sikkert stjeler enhver selvgods persons oppmerksomhet.). Det er nemlig for meg er ganske likegyldig om det er mer naturlig for meg, biologisk sett å kose på babyen enn det er for en eventuell barnefar. Rett og slett fordi jeg mener at barn er et samarbeidsprosjekt, et ganske slitsomt ett, og fordi vi lever i et likestilt samfunn. (her er faktisk Eia og jeg enige, etter hva jeg har forstått. Vi lever i et likestilt samfunn, eller i alle fall et forsøk på det, og det må vi ta konsekvensene av.)

Men hvor likestilt er vi? Hvorfor ser det ut til at fedrene slipper billigere unna? Det enkleste svaret beveger oss faktisk inn på biologien igjen. Det er ikke de som må drasse rundt på et foster i ni måneder. Og så, som premie etterpå, må presse det ut i enorme smerter. Og det er det ikke så mye å gjøre med, det forstår til og med en gal feminist som meg. Men hvorfor er det slik, at i tillegg til at kvinnen må slite i ni måneder, og føde i timevis, så skal vi sørge for å påføre henne dårlig samvittighet også? Hva spiser du under svangerskapet? Håper for all del ikke du spiser sushi! Eller løk. Eller pepsi max, eller kaffe, eller ost! Faktisk bør du nesten ikke spise noe. Men da kan babyen ta skade og alle får se hvor dårlig mor du er. Så du kan sikkert spise smør og loff, det er lov, tror jeg. Men du må ikke få en feit baby. Da er du også en dårlig mor. Spesielt om du er feit selv. Mor skal ikke være for tykk, men hun skal ikke være for tynn heller.

Så er det ammingen. Verdens viktigste oppgave, skal vi tro diverse jordmødre. Barn som ikke ammes blir asmatiske, autister, ensomme, tykke, tynne eller noe annet grusomt. Tror vi da. Regner vi med. Og det er fint å ha det i bakhånd, når vi skal gi nybakte mødre den dårlige samvittigheten de har altfor lite av fra før og absolutt fortjener. Alt skal nemlig være naturlig. Fordi det er best. Uansett. Naturlig fødsel(ingen er helt sikker på hvorfor det alltid er så mye bedre å voldsomme smerter framfor å få smertestillende, det høres vel bare bedre ut, litt mer pietistisk og ekte, antar jeg.), naturlig amming, naturlig smertehelvete og (u)naturlig påført dårlig samvittighet om du ikke klarer å leve opp til forventningene. Og oppi alt dette får noen fødselsdepresjon (hvilket er kjemperart, siden det virker som om alle prøver å sørge for at graviditet og fødsel er så avslappende for kvinnen som overhodet mulig.) og depresjon er vel naturlig det også, men det liker vi ikke, for hvem liker en mor som ikke får morsfølelse for sitt slimete og skrikende barn med en gang det blir slengt oppå magen deres etter utmattende timer på sjukehuset? Det at den slitne moren blir kastet ut av sykehuset rett etterpå, uten mulighet for hvile og restitusjon, det glemmer vi også.

"De skal ikke bare ha et barn, De venter trillinger!"

.

2010-03-08T20:05:00.003-08:00

hvordan gå på kino

2010-03-05T12:32:00.000-08:00

Jeg har lyst til å fortsette med min ikke spesielt målrettede filosofering omkring dette vanskelige livet, før jeg serverer dere min høyst personlige analyse av Avatar. Eller omtale, personlig påvirket referat, eller noe sånt ja. Men den kommer. Yep.

Jeg legge Avatar død for en liten stund, men holder på kinomotivet.
Å gå på kino er en del av livet. Man gjør det for å slippe unna noen timer, for å observere et annet univers, eller for å kjenne seg igjen, la seg underholde, eller kanskje slippe å snakke. (Hvis man da ikke går alene) Men det er ikke en selvfølge at jeg plutselig befinner meg i en kinosal sammen med en kompis, hvor jeg prøver å balansere 3D-brillene over nærsyntbrillene mens jeg har lyst til korsfeste meg selv for ennå å ikke ha investert i kontaktlinser. Hvis jeg vil vise hele verden at jeg leser for mange bøker og er for mye foran pc'en kan jeg vel heller trykke opp noen t-skjorter med "I <3 Chomsky" på eller noe lignende. Men la oss ro oss tilbake til temaet mitt. Med fare for å høres ut som en pre-vårkåt ex-philforeleser som har forelsket seg "hvor kommer jeg fra" og slike spørsmål og dertil må undre seg over alle ting, må jeg bare påpeke hvor fantastisk det er at jeg faktisk, som den avanserte menneskemaskinen jeg er har lært meg SÅ mange ting som kanskje ser enkle ut i og for seg, men som vi bruker år på å lære, og som er med på å gjøre det mulig for meg å foreksempel gå på kino.(Tørrskodd, uten å dø, havne i fengsel, bli påkjørt, gå meg bort, vi kunne fortsette og fortsette her.)

Når jeg sitter i kinosalen har jeg ikke skjørtet på hodet og genseren på beina. Med mindre jeg er virkelig trøtt, går det å kle på seg som en lek for de fleste av oss. Vi slipper å tenke oss om hvorvidt trusa skulle innerst eller ytterst. Jeg har før jeg gikk ut registrert at det er kaldt ute, og kler derfor på meg lue, som jeg automatisk putter på hodet. Jeg svarer på mobilen min som ringer, helt automatisk det og - så lenge den ikke er ny, og jeg har som den største selvfølge brillene på nesen, foran øynene. Jeg venter naturligvis på grønn mann, og ser meg for før jeg tusler over en mørklagt vei. Jeg har til da, der inne i kinosalen fått til svært mange ting på en gang, uten å ha tenkt særlig over det. Da må du gjerne innvende med at dette er noe de fleste klarer, så hva er å fantastisk med det? Det er jo nettopp det som er fantastisk. At så mange av oss er i stand til å lære oss så mange små ting, som til sammen gjør oss egnet til å møte verden. Og dette har sin konsekvens. Det at de fleste av oss er i stand til å stå opp hver dag, gå på jobb, skole eller hva det måtte være, gjør det mulig for noen av oss å av og til ikke være i stand til det. For det fins nemlig flere av oss.

De små tingene teller faktisk mer enn man tror. Og når man føler seg ubrukelig og teit, så kan det være greit å huske at man faktisk klarer veldig mye og når man i en verden som til tider kan være både kald og ugjestmild bare klarer det underet det er å stå opp om mårran og gå ut døra, så er det ganske stort i seg selv. Og om man en dag ikke klarer det, så er det greit det også. Bare man vet at det ikke trenger å være sånn hver dag.

Din nærmeste venn

2010-02-25T13:14:00.000-08:00

Det er fort gjort å glemme at du ikke er perfekt, og at heller ikke vennene dine, Angelina Jolie, foreleseren din, kollegaene dine, kongen eller statsministeren er det. Det er fort gjort å glemme at du ikke trenger å være det heller. At de færreste er fine på håret hver dag, at de færreste bare spiser sunt og næringsrikt hver dag, at de færreste er ajour med pensum til envher tid, at de færreste får bare A og jeg kunne fortsette og fortsette. Og de aller, aller færreste klarer å kombinere disse punktene over hver dag.

Det er vanskelig å huske, når man står foran speilet, ligger i senga eller sitter på bussen og møter seg selv litt i døra at det holder å si "hei", i steden for "har du husket/har du gjort/ klarer du ikke/ er du ikke flink nok?".

Det kan av og til være vanskelig å være venner med seg selv, men det burde være mulig med tanke på at de fleste av oss kjenner en, ti eller hundre andre mennesker de klarer å bli venner med. Du er en av de få du skal leve med hele livet, da burde man kunne komme overens?

Blomst. 2005(?)

kjøpe kjøpe

2010-02-19T14:46:00.000-08:00

Jeg tror jeg har penger for tiden, det er dessverre feil. Men i dag var jeg på shopping etter jobb, siden det er sånt folk uten penger liker å gjøre for å komme enda litt mer i minus, og var så lei av kjøpesenteret jeg jobber på at jeg først gikk i sentrum, for så å ende opp på solsiden (ulogisk nok) for å kjøpe ullstrømpebusker og sushi som smake heller dårlig. Men før jeg endte opp der, var jeg innom en ny butikk nede i sentrum. Jeg oppfatter butikken som en slags sammensvergelse mot sånne som meg. Jeg vil beskrive den som smånipsavdelinga til Ikea på heftig syre.

De hadde absolutt ALT, og med alt mener jeg omtrent alt jeg ikke har bruk for, men føler at jeg trenger. I tillegg var det mistenkelig billig, og jeg vil ikke fundere mye på hvorfor (hello søte barnearbeidere og billig, sliten asiatisk arbeidskraft?) Jaja, små lubne fingre lager tydeligvis mye fint og billig, blant annet duftlys med Ylang ylang, my little pony klistremerker, papirdukker, kofferter med elefanter (!!!), små elghoder med telysholdere og sist, men ikke minst! En rød koffert med polkadots! Jeg klarte faktisk å la være å kjøpe kofferten, etter en samtale med Ingrid.

-Ingrid!!! Jeg er på en butikk og trenger at du sier at jeg ikke trenger en rød barnekoffert med hvite prikker.

- Du har kanskje ikke bruk for det. Hvor er du?

-Jeg er på søstrene grene eller noe! De har alt mulig fint jeg ikke trenger her!

- Åja, men da du kan ta det med ro, de kommer til å ha de koffertene i mange år framover.

- Ok! Da dropper jeg det. En annen dag kanskje. Oi! Kanskje de har stjernekikkerter her, sånne kaleidoskoper! Det har jeg alltid ønsket meg.

- (lett ironisk tone) Ja, du har jo alltid snakket om hvor mye du ønsker deg stjernekikkerter så lenge vi har kjent hverandre...

- Har jeg?? Har jeg?? Ja, ja! Har alltid ønsket meg det!

- Nei, Sunniva, du har aldri nevnt det.

- Ok. Ikke noen stjernekikkert heller da.

-Nei.

-Jeg skylder deg penger. Du skal få dem! Jeg har masse penger...

Jeg kjøpte ikke kofferten. Og stjernekikkert hadde de ikke.

Samtalen er kanskje diktet litt på.

Jeg trenger flere.

Jeg vil helst ha en sånt blinkende plasthjerte.

2010-02-13T12:08:00.000-08:00

Valentin var en munk eller prest som skrev masse brev med eller om en blind jomfru som ikke fikk lov til å være kristen og så var hun forelsket enten i drengen på gården eller i valentin og noen av dem satt i fengsel fordi de var kristen.(husker ikke helt hvordan det var, men visstnok ganske romantisk) Og derfor er det den dag i dag sånn at omtrent ingen skriver brev til hverandre for å vise hengivenhet til de de er glad i, men heller viser hvor mye de bryr seg med å kjøpe stygge bamser med plasthjerter og ferdigskrevne kort der det like gjerne kunne stått "æ bryr itj mæ så veldig, bare du skjønne at æ har brukt penga" Kan ikke tenke meg noe mer romantisk enn et hjerte i plast med blinkende dioder som søte små bebiser i bangladesh sikkert har pirket sammen for oss.

HØPPI ALLE HJERTERS DAG.

Ps! Blant blinkende dioder og palmeoljekonfekt, la det ikke bli FOR hett på alle hjerters dag, da kan du risikere å måtte drasse rundt på en sånn rundt festivaltider i sommer.

Om å gjøre ting litt annerledes

2010-02-05T15:00:00.000-08:00

Jeg har filosofert mye på dette med å føles seg annerledes. Jeg mistenker at de fleste av oss føler oss litt annerledes av og til, rett og slett fordi vi er forskjellige individer. Men noen er mer like enn andre, og noen er mer forskjellige enn andre. Jeg må vedgå at jeg nesten alltid har vært en av dem som ikke automatisk glir inn i mengden. Til tider har jeg også gått inn for å skille meg ut, være prinsippielt uenig med andre og rett og slett være "annerledes". Sånne ting har sin pris, på mange områder, og i løpet av fjortistida fant jeg ut at man godt kan være litt annerledes, eller seg selv i mitt tilfelle uten å gjøre hele omverdenen til sine fiender. Det går helt fint.

Men dette skal egentlig ikke handle om hvor annerledes jeg føler meg (akkurat som alle andre, haha.) men om den store sjarmen og tiltrekningen jeg finner i det å gjøre ting litt annerledes enn vanlig. Det å tenke utenfor boksen, det å si "hvorfor ikke?" av og til framfor "hvorfor det?" Jeg har lenge vært en rutinehater, sikkert fordi det ikke er annerledes og spesielt nok med faste rutiner, men jeg har kommet fram til at enkelte rutiner har jeg behov for, de gjør meg rett og slett lykkelig. Jeg trenger å spise frokost en time hver morgen, før jobb, mens jeg drikker kaffe og oppdaterer meg på nyhteter, tull og tøys og bloggstoff. Jeg trenger å ha et fast sted å gå til i hverdagen, enten det er jobb eller skole, og jeg trenger å ha en døgnrytme. Fordi det er sunt og er med på å gjøre meg lykkelig og blid. Jeg trenger rutinene for å ha plass til urutinene, som er temaet for denne posten. For om jeg trenger rutinene, så er urutinen like viktig. Jeg har en planlegger. Jeg gjør de fleste avtaler på forhånd. Men det er fordi jeg da har plass til urutinene. De små eller store uforutsette eller mer forutsette hendelsene som gjør dagene ekstra bra, morsomme, spennende eller fine.

Det er med andre ord en grunn til at jeg setter så pris på de menneskene som jeg får ha som en del av livet mitt. Folk som sikkert har sine rutiner de også, kanskje mer enn meg, men som likevel også kan finne på å gjøre ting litt annerledes en dag. De som bestemmer seg for å feire nyttårsaften den 30.januar, de som synes å bade halvnakne i fontenen i Ilaparken er en dødsgod plan en varm augustkveld, de som vil drikke forferdelig sprit med te i med meg en helt tilfeldig kveld selv om vi skal opp tidlig neste dag, de som sier "ja, la oss lage teater i parken bak festningen", de som velger å ha innendørs piknik på stuegulvet, de som gjør høytlesning av Cicero sexy, de som velger å svare på tullete brev skrevet på gammeldags tulledansk og sender meg tegninger i svarbrevet, de som går med på å kjøre mariusgenser-tema på neste festival, de som vekker meg midt på natta for å vise meg ei lokkeugle, de som vil sitte en hel dag med kaffe og TED.com mens vi småkrangler politikk men er venner alikevel, de som er gærne nok til å stikke til Amsterdam med meg, de som sporer hettejakker som mystisk forsvinner i mystiske telt på festivaler, de som er med på de sykeste nachspielene, og jeg kunne fortsatt og fortsatt her. Jeg setter sånn pris på disse menneskene fordi det er de som gjør det mulig og nødvendig å beholde hverdagsrutinene, sånn at disse herlige urutinene kan komme.

Dere er kule.

Takktakk!

Om depresjon, Og om å utlevere seg selv.

2010-01-31T07:23:00.000-08:00

Jeg har via sigruns blogg registrert debatten om hvor mye det er sunt å fortelle om seg selv i f.eks bloggen sin, og hvor mye man bør holde for seg selv. En journalist kunne i artikkelen Full åpenhet i aftenposten skråsikkert påstå at de som har opplevde former for overgrep (psykisk, fysisk vold, seksuelle overgrep, omsorgssvikt med mer.) har problemer med å sette grenser for seg selv og sine omgivelser. De blir "grenseløse" og deler derfor av sitt innerste private liv med omverdenen. Jeg tror det er helt riktig at mange som har blitt tråkka på, sliter med å sette grenser, spesielt for hva de skal finne seg i fra andre, rett og slett fordi de tidligere har fått grensene sine invadert til stadighet, sånn at de ikke vet eller får til å sette grenser. Greit nok.

Det jeg ikke forstår er koblingen opp mot det å være åpen om f.eks seksuelle overgrep. Hvorfor skal man holde det for seg selv? Hvorfor er det et tegn på manglende grensesetting? At man faktisk går ut blant folk og sier at "Hei! Folk har vært stygge mot meg. Det er søren meg ikke greit!" Det er det jeg oppfatter som grensesetting. Personlig velger jeg å være åpen om en del (ikke alt) av mitt privatliv fordi jeg ønsker å si nettopp dette. Det er ikke greit. I tillegg vet jeg at åpenhet kan være med på å hjelpe andre i lignende situasjoner til å forstå at det som har skjedd dem ikke er ok, og at de ikke har noe å skamme seg over.

Jeg er en av altfor mange som har opplevd at alle ikke har vært like snill mot meg. Mye av dette verken kan eller vil jeg gå i detaljer på, avhensyn til personvern og familie. Men det som handler om meg, angår meg, det vil jeg gjerne fortelle om. For noen år tilbake visste jeg ikke hva depresjon var, jeg visste riktignok at det var noe fælt noe, men forstod ikke rekkevidden av det. Nå vet jeg at depresjon er så smertefullt at jeg rett og slett ikke har ord for å dekke rekkevidden av det. Det føltes som å gå i en konstant sirup. Alt blir tungt, slitsom og ufarlige ting som å hente posten blir plutselig rene ekspedisjoen. Å være deprimert er ikke å være litt trist av og til, og det er ikke bare å "ta seg sammen". Jeg trodde jeg bare var lat, dum og udugelig, som plutselig ikke klarte å gå opp til eksamen. Jeg tenkte jeg var negativ og utakknemlig. Jeg trodde jeg fortjente å ha det sånn.Derfor er det så deilig å kunne være åpen, i ettertid om at det IKKE er greit å ha det slik. Ingen fortjener å ha det vondt. Ingen fortjener å bli tråkka på, og jeg vil være med på å fortelle om dette, bruke av mine personlige erfaringer nettopp fordi jeg vil sette grenser selv, for hva som er akseptabelt for meg, og for å inspirere andre til å sette grenser for seg selv. Hadde jeg klart det, hadde det vært fantastisk. Det er ikke alle som orker å gi av seg selv, det er ikke alle som orker å fortelle de mest intime og vonde historiene sine, og det har jeg stor forståelse for, men også derfor synes jeg det er viktig at de som faktisk klarer det, ikke blir møtt med fordømmelse og useriøse forsøk på diagnoser, når de står fram med historiene sine.

Og jeg føler jeg må presisere: som en god venninne sier, som jeg har valgt å tro på i høst: alt kan repareres.
Ting ser mye lysere ut nå, enn for noen måneder, ja til og med uker siden. Det er viktig å formidle det som ikke er vondt, samtidig som jeg ikke vil glemme å fortelle at det som oftest finnes en vei ut, opp og fram. Og selv i de mørkeste periodene kan del finnes lyspunkt, hvis man klarer å la dem slippe til.

- Sunniva

OG! Beates rasteplass skrev en god artikkel om akkurat denne saken her!

Jenter, orgasme og ukeblader

2010-01-15T02:38:00.000-08:00

Det er en viss uenighet om hvor viktig jenters orgasme skal være, både for jentene selv og for guttene. Rundt denne orgasmen ligger det derfor mye press, og det blir heller ikke bedre av at mange blader og nettsider kommer med nærmest normativ informasjon om hvor mange ganger og til og med hvordan jenter skal få orgasme. De fleste av oss kan være enige om at orgasmen slett ikke trenger å være hovedmålet med sex, men jeg mistenker at enkelte gutter (og jenter) som ikke orker å bruke nok tid på å tilfredsstille dama si har lett for å trøste seg med det dette. Ikke alle, men veldig mange gutter oppnår nemlig orgasme hver gang, og da er det kanskje lett å si at det ikke er det viktigste i verden?

Når det er sagt, så tror jeg de alle fleste sexpartnere ønsker at den andre skal oppnå orgasme. Jeg vil også påpeke at jeg ikke ser på det kun er partnerens ansvar at den andre skal oppnå orgasme, men når man faktisk har sex sammen, så er det jo fint om den andre vil hjelpe til litt? Og om ikke det er nok, kan man kanskje koble inn litt mer batteridrevne hjelpemidler? Leste nettopp en reportasje om at noen kvinner var "vibratoravhengige", dvs at de var blitt så vant til den type stimulering at de ikke kunne få orgasme via "naturell sex". Vel, KK, ikke alle jenter klarer å få orgasme via "naturell sex" uansett, og trenger en vibrator. I stedet for å fokusere på hvordan orgasmen kommer, så bør vi kanskje heller prise oss lykkelige over at vi i dag har tilgang på slike hjelpemidler som kan hjelpe oss på vei? Det man oppnår med å spre sånne "nyheter" er vel å formidle at noen orgasmer er dårligere enn andre, hvilket de ikke er.

Jeg leser og hører mye om mennesker, og da spesielt jenter som har et lite tilfredsstillende sexliv. Jeg synes det er kjempekjipt å høre, og det er så unødvendig! (Nå blir denne vinklingen mest heterorettet, siden jeg er hetero selv, men jeg er fullt klar over at homoer har et sexliv de også, sånn at det er sagt.) Jeg tror en god del (unge) jenter opplever sex litt sånn: Først så kliner vi litt, gutten tar på puppene dine, litt lenger ned, rumpa, skrittet osv før han regner med at du er like kåt som ham og kjører på med sitt. Så er han ferdig, og det skjer ikke mer. Hva skjedde her? Hæ? Ferdig? Jenta blir da kanskje liggende å tenke at fyren gir faen, og det er sikkert sant i enkelte tilfeller, men i de fleste tifeller tror jeg dette kommer av usikkerhet og sjenanse fra gutten sin side. Og problemer med å si i fra og uttrykke sine ønsker fra jenta sin side. Hvis guttene kunne bli flinkere til å si "jeg lurer på hva du liker at jeg gjør?" og jentene kunne si "kan vi bruke litt mer tid, kan du gjøre sånn og slik, og ikke der men her?" så tror jeg mange gutter og jenter ville få et (enda mer) tilfredstillende sexliv. I alle fall ville det være en god begynnelse. (I tillegg til å le rått og ondskapsfullt av KKs og lignende ukebladers sextips framfor å ta dem alvorlig, naturligvis...)

Som jeg var inne på tidligere, er magasiner og nettsider veldig flinke på å fortelle oss hvordan vi skal ha sex. Du kan lese side opp og ned om hva "gutta liker i senga", hva "jenter tenner på", "hvordan bli en sex-gud/-gudinne" osv. Disse artiklene tar utgangspunkt i at alle er like så lenge de tilhører det ene eller det andre kjønnet, men du trenger vanligvis ikke å ha sex med mer enn to personer for å skjønne det at våre ønsker og behov i senga er omtrent like forskjellig som hva vi liker på brødskiva til frokost. En jeg kjenner sa at "orgasme er ikke en menneskerett", mest på spøk antageligvis, men det er forsåvidt sant, det er ikke en menneskerett. Men orgasmer er veldig godt, og en veldig fin ting å dele med hverandre, og er ikke det et argument for å prøve litt ekstra?

Kos dere, enten alene eller sammen med en partner og ikke la diverse ukeblader fortelle deg hvordan de skal ha sex, de kan umulig ha hatt det selv, sånn som de skriver.

Ps. Det er ikke bare jenter som sliter med å få orgasme, kunne gjerne tenkt meg å lese om temaet fra et gutteperspektiv, om noen føler seg kallet!

Skal de som har mye få enda mer?

2010-01-10T04:04:00.001-08:00

Jeg hadde en diskusjon med en kamerat her en dag, angående Siv Jensens nye utspill om en såkalt "friskelønn", som skal gis til arbeidende mennesker som ikke har sykefravær. Kameraten min syntes dette var en kjempesmart ting å gjøre, fordi det ville stimulere folk til å gå på jobb framfor å "ta seg en tredagers". Åja, det vil stimulere JUKSERNE til å gå på jobb når de faktisk ikke er syke, sånn at de kan få cashe inn enda litt mer penger, men hva de som faktisk er syke? For jeg må bare minne om at sykefravær er dyrt, også for den som er syk, i alle fall når vi snakker om langvarig sykefravær. (Sånn som hun som hadde vært så mye syk at hun ikke hadde rett på sykepenger lenger og dermed måtte ta EKSTRA vakter i ettertid for å ha råd til å være syk. Er det rart folk er mye syke?) Mens disse menneskene sliter helsa av seg for å klare seg, skal altså de som er så heldige å være friske og fine, og dermed får sine faste lønnsutbetalinger få enda mer? For meg blir det veldig feil. Ja, jeg er for bonuser og påskjønninger for folk som gjør en utenom det vanlige god jobb. Men det å være frisk styrer man ikke selv, dessverre. Det å være mye frisk er faktisk en fordel. Det er ikke en fordel å være mye syk. Skal vi fore de som har mye med enda mer?

Blanke ark og sånn

2010-01-03T14:02:00.000-08:00

Jeg grudde meg veldig til jul i år. Jul og nyttår er alltid skummelt, synes jeg. Jeg føler et enormt press og vemod når et år er over og et nytt skal i gang. Det skjedde mye før jul som ikke var bra, en del mennesker rundt meg hadde det ikke særlig bra, og det var lite hyggelig å se. Men det virker som om ting sakte men sikkert går bedre. Jeg er lite overtroisk, men i jula skjedde det så mye fint, at jeg velger å se dem som frampek på det nye året. Jeg fikk snakket ut med folk jeg ikke har snakket med på årevis, jeg fikk brukt tid på de nærmeste vennene mine og folkene jeg liker best, og på nyttårsaften ble jeg lovet at 2010 blir et bra år.

Jeg møter det nye året veldig uthvilt og klar for utfordringene som ligger foran meg. Jeg kan bare gjøre noe med det som faktisk kan forandres, og alt det andre får være. Det skader ikke å være optimistisk, det verste som kan skje er at man blir skuffa, og skuffelser glemmes og går over til slutt. Jeg har tro på 2010. Litt. Jeg gleder meg litt. Gurer meg bittelitt.

Godt nyttår

2009-12-30T14:44:00.000-08:00

Jeg skulle ønske jeg kunne oppsummere 2009 som et fantastisk år med bare gleder og ingen sorger. Jeg skulle virkelig ønske. Jeg skulle virkelig ønske jeg tok riktigere valg for meg selv dette året, tidligere, og jeg skullle virkelig ønske jeg hadde en manual som kunne fortelle meg hvilke valg jeg skulle ta og hvilke jeg skulle la være med. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne møte det nye året med sterk optimisme, framtidstro og mot, men jeg skulle også ønske at jeg hadde en rosa enhjørning i hagen, uten at den dukker opp.

Jeg synes altså 2010 er skummelt. Fordi jeg må ta en rekke valg som har betydning for hva jeg skal gjøre, om jeg skal jobbe, studere og hvor jeg skal være i 2010. Noe sier meg at jeg er overmoden for å forlate byen for en stund, men jeg kan faktisk ikke tenke meg noe skumlere enn å forlate byen jeg er så vant til, så glad i og en smule lei av. Det er så mye bra her, så mange fine folk, som jeg er redd for å reise fra. Jeg synes det å velge er nifst og vanskelig, derfor lar jeg helst være. Derfor er 2010 så skummelt for meg, fordi jeg vet at dette året krever valg og handling fra meg, i alle fall hvis jeg ønsker en endring i hvordan jeg har det per i dag. Jeg er så redd for å gjøre ufornuftige, dumme, skumle valg, at jeg velger det kjipeste og minst fornuftige, jeg gjør ingenting. Det går ikke. Som det stod i et fint julekort jeg fikk: La 2010 bli året da alt ordner seg.

Alarm! Er du respektløs på håret?

2009-12-25T15:32:00.000-08:00

En mann som heter Birger Løkeng jobber som "hårstylist" hva enn det måtte være. Det fører til at han har meninger om hår. På side2.no kan han melde at "Jeg synes faktisk det er respektløst å ha håret i hestehale når man skal møte folk." Det er rett og slett frekt å drasse rundt på en hestehale. Det vitner nemlig om dødssynd nummer en: U-forfengelighet. Latskap. Ikke-hysteri. "Du ser ikke mange franske kvinner med en slapp hestehale. Det er litt det samme som å ikke pusse tennene om morgenen (her må jeg dessverre arrestere helten vår litt, for tannpuss handler aller mest om å forebygge hull, altså respekt for egen kropp), det handler om å vise respekt for andre mennesker. Vise at du har lagt ned litt arbeid før du går ut døra." Alle vet at når man sier "franske kvinner", så sier man også "prototypen for den perfekte kvinne" og det sier seg selv at når de dropper hestehalen,da følger vi andre medsøstre lydig etter. Før kunne man bare knote på mascaraen, slenge i seg litt cola og snuble ut døra med strikken i håret, og lettvint var det, men jeg er nok ikke den eneste som er ytterst takknemlig for at Løkeng her åpner opp våre øyne og får en slutt på disse slaskete hesehalene en gang for alle. Jeg har jo aldri vært i frankrike, så jeg vet ikke hvordan en perfekt kvinne ter seg. Heldigvis har vi hårstylister som kan fortelle oss sånt.

På Nordmøre

2009-12-22T06:42:00.001-08:00

Jeg reiser alltid til Nordmøre med blandede følelser. Jeg gleder meg til å se igjen deler av familien, men samtidig har jeg klare minner om mye vondt og ubehagelig herifra også. Jeg hadde skuldrene oppi nakken i bilen på vei hit i går. Skuldrene har senket seg. To rolige og harmoniske småsøsken ser på tv i stua. Lillesøster og jeg har perlet og hørt på julemusikk. Nå venter vi på at Storesøsker Silje skal komme hjem fra jobb og at hennes to små skal komme hjem fra barnehagen. Fra huset til Storesøster og samboeren hennes har jeg en fantastisk utsikt over deler av Nordmøre i vinterlandskap. Når jeg skuer landskapet gjennom ruter med rød tape kjenner jeg faktisk at jeg har julestemning.Jeg føler meg som en del av en familie igjen, en følelse jeg har savnet i mange år. Jeg gleder meg til å være med på å skape julestemning og positiv familiefølelse, særlig for de to som sitter i stua nå, og håper jeg får det til, i år og mange, mange år framover.

Jeg gleder meg også til den årlige vennetradisjonen i romjula der noen av de jeg er gladest i møtes for å feire jula og året som har gått mens vi har det så gøy som bare så gode venner kan ha.

God jul. La skuldrene henge fritt der de skal.

Jul

2009-12-20T16:24:00.000-08:00

Haha. Det er visst snart jul. Jeg har nesten kjøpt alle julegavene og har sikkert ikke mer penger. Jeg har nesten pakket ferdig, men noen av klærne mine er våte. Jeg skulle ha vasket opp de siste koppene og gått og lagt meg, men i stedet skriver jeg dette mens jeg drikker den siste ølen fra i går. og hører på Frida Hyvönen.

Teit. Men øl er godt da.

Jeg kan forresten benytte anledningen til å opplyse om min helsemessige tilstand. Jeg er ikke syk. Men jeg har masse røde flekker og små sår på underarmene og litt på puppen. Det er utslett, tror jeg, og mamma gjorde store øyne og ba meg konsultere lege. Min erfaring med leger er at de tar pengene dine. Jeg har rett på frikort fordi jeg tydeligvis skal feile noe hele tiden. Min erfaring med frikort er at det aldri kommer i posten fordi NAV ikke "finner deg i systemet". Så jeg velger å klø av meg all huden min i stedet. Det er jo nesten som eksfoliering eller hva det heter? Men ellers er alt bra. Det er høyst fristende å ta et bilde av utslettet, sånn at jeg kan dele det med dere, men siden jeg viser det til de på jobben HVER dag, så slenger jeg heller med enda et bilde jeg har tatt av meg selv på fylla.

God jul! :D :p :) :=) =) :o ;) (kan ikke flere smilefjes nå)

2009-12-15T14:30:00.000-08:00

Resten av 2009!

Vi tar litt mer Juni, vi!

Både skjønn natur og skjønne jenter.

Juli:

Jeg husker vedmodig brunfargen min, her i bursdagsselskapet til Cathrine.

Torstein. Vi ble kjent på fest. Så begynte han bare å dukke opp hjemme hos meg for å spise opp maten min.

Daniel, igjen.

August:

Maud Julie, Ingrid og meg tar et forfriskende bad i fontenen i Ilaparken.

I et anfall av uforbeholden søskenkjærlighet fulgte jeg tvillingene på rosenborgkamp. Surrealistisk.

September:

Signe og Jon tøffer seg på et arrangement i forbindelse med UKA.

Oktober:
Jeg bestemte meg tydeligvis for å være sjuk i store deler av oktober og november. Kult.

Premiere på nattforestillinga. "Amatørmessig limt og malt."

November
Jeg tok tydeligvis ingen bilder. Men jeg lengtet tilbake til denne årstiden:

Desember:

Gamle venner møtes for å feire advent og ferietid

Siri og Idun!

Gjengen ute på Familien

Da!

Me sjåast.

2009 i bilder

2009-12-13T11:44:00.000-08:00

Nå er året snart over, så la oss se hva jeg kan grave frem av bilder.

Januar 2009:

Julebord på UKA. Signe,Ida og meg i finstasen.

Februar - rene festmåneden det også.
To fine frøkner drikker øl med meg.

Vi dro til Amsterdam og jeg tvang Marianne til å posere på et sånt kleint tursit-bilde.

Ikke gå inn hit.

Mars!
Jeg dokumenterer at jeg har fått lue som passer til mariusgenseren. Mormor har strikket begge deler.

Kvinnedagen feries med tog og kaffe. Ellinor er selvfølgelig der.

April:
Petter og Fanny er tapre medspillere i For lukkede dører, her under en liten pause i øvingene på Familien.

Mai. Det skjedde så mye, så blir noen bilder her.
Det går mot vår.

"Krøllesatan"(Ingrid Alida) og Daniel nyter brun drikk på familien.

SØTTNDE MAI!
Søttnde mai for alle i Ila-parken. Kristin i verdens fineste kjole.

Grilling i parken - Petter, Vilja og Ingrid

Ingrid, Petter og jeg fortsatte festen inne hos meg med øl og rødvin.

Juni:
Ingrid og jeg har en veldig avslappet dag med kaffe hjemme hos meg.

Dette tok tid du. Resten kommer snart.

Ikke autobiografisk

2009-12-12T11:01:00.000-08:00

Kjærlighetserklæring

Jeg liker å se på deg når dusjer.
Liker å se hvordan vann og såpe renner ned over kroppen din.
Da kan jeg nesten se for meg hvordan du ser ut når jeg er ferdig med deg.
Hvordan blod renner nedover kroppen din mens du henger i viften i taket og sakte blør i hjel.

Tusen takk, Bret Easton Ellis.

Alarm!

2009-12-10T13:13:00.000-08:00

Undertegnede kom nesten i skade for å kjøpe seg en bukse i dag, en bukse! Sist hun kjøpte en bukse, var vel høsten 2007 eller noe sånt. Buksen var slett ikke en slik som er sexy og viser fram samtlige former og kurver, men en femtitalls-grønn chino-bukse som var høy i livet og vid i bena (laaang rumpe) Heldigvis tok min kvinnelige ... inns...innt...institusjon over eller hva det nå heter, og valget falt på en kjole som verken skjuler eller viser for meget. Det er jo nok av piker i stygge langbukser i disse dager.

Meg som fjortis

2009-12-08T14:22:00.000-08:00

Da jeg var rundt 15 år hadde jeg mye hat og sinne i meg, av forskjellige grunner. Jeg hadde få men gode venner og syntes de fleste på min alder var håpløse, barnslige og ureflekterte. Jeg hadde et sterkt behov og ønske om opposisjon, både fra de på min egen alder, fra foreldre og voksne generelt. Jeg visste bare ikke hvor jeg skulle henvende meg. Dette, helt til jeg ble sittende å se en tilfeldig dokumentar på tv. Det var en dokumentar om sex pistols. Jeg ble frelst. Jeg kunne ikke helt forklare det, men galskapen, klærne og musikken fascinerte meg. Et av de første albumene jeg kjøpte meg var Never mind the bollocks.

Idun inspirerte meg til å høre på mer musikk, og vi ble etter hvert ivrige fans av punk, rock'n roll og heavy metal. Da Idun hadde fått tak i billetter til Turboneger i trondheim våren 2003 kan jeg vel si at skjebnen min var beseglet. Det var litt av et kultursjokk å være på turbonegrokonsert når man aldri har vært på rockekonsert før og er 15 år. Men jeg elsket det. Sånn bortsett fra de klåfingra turbojugends'ene da, de var skremmende for en liten fjortis. Jeg ble raskt klar over punk som subkultur og avstandsforelsket i punken og ungdomshus som blitz i Oslo.

Høsten jeg begynte på videregående hadde jeg en sterk følelse av å ikke passe inn, og hadde heller ikke noe ønske om å passe inn. (som jeg egentlig alltid hadde hatt, og som jeg nå innser at de fleste kanskje har.) Idun og jeg oppdaget raskt UFFA, og det tok ikke lang tid før jeg trakk i opprevne dongeribukser, leopardstrømpebukser, fem rader med naglebelter med kjetting hengende på, en diger nesering og hår på størrelse med håret til et mumitroll. Det gikk mye hårspray den tida, og jeg fikk faktisk utseltt i øret av den... I en periode gikk jeg UTELUKKENDE med band-t-skjorter av ulikt slag og irriterte meg grønn over at band-t-skjorter i jente-størrelse var så stygge. Denne spesielle stilen, sammenblandet med det at jeg alltid skulle være prinsipielt uenig med samtlige i klassediskusjoner gjorde nok at min popularitet var sterkt varierende på Adolf Øien vgs. Jeg hadde få problemer med å være uenig med gutta i klassen, og var en av de få jentene som tok til orde i diskusjoner i klassen. Ble jeg avbrutt tok jeg ikke fem øre for å si "hold kjeft, nå snakker jeg!" I tillegg var jeg realtivt skoleflink, og selv om jeg hadde ganske radikale meninger, var de også politisk korrekte og lettlikelige for de fleste av lærerne. Noen ville nok kalt meg en smisker. Og det har jeg stor forståelse for. Jeg følte selv at jeg var fanget i et virrvarr av mange roller jeg skulle oppfylle. Jeg skulle være den ansvarlige storesøstera som fulgte sine småsøsken i barnehagen hver morgen før skoletid. Jeg skulle være skoleflink, smart og ordentlig, samtidig som jeg ville være tøff i trynet og gi totalt faen i alt. Jeg ville være pønker og jeg ville være flink pike.

Helgene var på en måte mitt fristed. Da kjøpte vi (mye) øl, drakk oss fulle, dro på uffa og kastet oss inn i moshpiten på konsertene. Det var ikke sjelden jeg kom hjem med blåmerker på knær og legger etter intens hopping og dytting foran scenen. Jeg huser at energien kunne være helt magisk på konsertene, og spesielt da på den årlige festivalen Pøbelrock som UFFA arrangerer hver år i mai. (Som jeg anbefaler alle som liker punk og lignede å få med seg en eller annen gang.) I helgene tok jeg fri, skrudde av hodet og hadde det sinnsykt artig. Ikke sjelden varte det til seks om mårran, eller vi dro på nachspiel. Det var sjelden en kjedelig helg for meg på den tida. I ettertid kan man diskutere hvor sunt dette var for meg, men jeg ville ikke vært tida foruten og mistenker at det i mitt tilfelle faktisk var en ren nødvendighet. Jeg trengte et alternativ, og et sted der jeg kunne føle meg hjemme, og akkurat da ga UFFA, musikken jeg hørte på og omgangskretsen rundt meg det.

I ettertid har jeg innsett flere ting. For det første er det umulig å kombinere flink pike og pønker. For det andre var jeg aldri noen pønker. Å gå i lenker, nagler, militærstøvler og piercinger, drikke seg drita på UFFA hver helg, nærmest sloss foran scenen og mene masse "politiske" ting gjør det til fint lite annet enn en fjortis som ønsker å være en del av en subkultur hun ikke helt forstår rekkevidden av. Jeg klarte aldri å hate alt, og ga heller aldri faen i alt. Jeg dømte andre som valgte å kle seg "som alle andre" og innså ikke selv at jeg hadde funnet meg min egen lille saueflokk å kopiere. Ting ble til slutt så ekstremt at jeg hadde problemer med å gå ut døra hvis jeg ikke så "punk" nok ut. Jeg husker godt at Idun og jeg i en periode gikk inn for å kle oss mest mulig harry og stygt. Et av antrekkene jeg husker best var da jeg stilte på storåsfestivalen 2004 i leopardtights, lyserosa silkehotpants, brutal kuk-tskjorte og en rød kommunistcaps. Veldig mye handlet om klær og stil, politikk og slike ting kom liksom litt i bakleksa. Det viktige var å være sinna og opposisjonell, mot hva var ikke så viktig. Det var deilig å provsere, det var deilig å gi fingeren til Vigrid-folka på storåsfestivalen som brølte "kommunisthore" etter meg.

Med årene begynte jeg nok å reflektere litt over dette, og både Idun og jeg trakk oss unna UFFA. Jeg begynte å merke dobbeltmoralen som jeg selv hadde vært en del av, og kjente at jeg ikke ønsket å være en del av det noe mer. Jeg merket også at fellesskapet på UFFA kunne være dømmende, og langt fra så feministisk og åpent som det gir inntrykk av å være. Jeg kom fram til at det kanskje ikke var helt meg å gå med digre naglebelter og et rasende ansiktsuttrykk til envher tid da jeg egentlig er en positiv person med sans for kjoler og knallfarger. Jeg fant ut at man kan være politisk og radkial uten å kle seg ut, og at man kunne like musikk uten å se ut som de som stod på scenen. Dette er ingen hatkampanje mot ungdomstiden min, punk som subkultur eller UFFA. Jeg har mange fine minner fra den tida og har nok fått en god del livserfaring jeg ellers hadde vært foruten på grunn av den væremåten og livsstilen jeg hadde valgte fjortis.

Fortsatt er jeg sinna når det er grunn til det, fortsatt er jeg tøff i trynet når det trengs (selv om effekten blir litt svakere i tyllskjørt og rosa sløyfe i håret, jeg innrømmer det) og fortsatt blir jeg revet med av en god konsert, og jeg har ikke klart å kaste de rosa leopardstrømpebuksene mine ennå. Og jeg synes fortsatt samfunnet er full av dritt, men også mye fint.

Ønskeliste

2009-12-06T04:45:00.000-08:00

Det er snart jul.

Jeg ønsker meg:

Ullundertøy. Jeg er en av dem som ikke går i bukse, da må man ha varmt undertøy.

Den elefant-tekannen på indiska.

Elefanter i alle mulige variasjoner.

Bøker av forfattere som Renberg (har allerede Mannen som elsket yngve, og Tiller (har Innsirkling og har lest Skråninga), ellers er jeg svak for de fleste antologier så lenge Ari Behn ikke har bidratt.

Vegglampe så jeg faktisk kan lese i sofaen uten å flombelyse hele rommet.

Et armbåndsur med gullfarvet skive og skinnreim. Eventuelt et sølvfarget herreur. Men ikke noe med strass. Blir kvalm og svimmel av klokker med strass.

Lommeur.

Brosjer. Gjerne vintage.

En vintage skinnveske.

Julekort.

Te fra Celestial seasonings.

Ørepynt.

Hårpynt med fjær, sløyfer og sånt tull.

Truser som ser ut som noe man brukte på 40-tallet.

Kos og klem.

Vin. Sprit.

Jeg vil ikke ha:
Nisser. Jeg hater nisser, og får nesten mord i bliket når jeg hvert år møter mormors samling med ca. 70 nisser. (ja, jeg har telt.)

Jeg har ikke vært spesielt snill i år og tar tydeligvis teite myspace angle-bilder av meg selv i fylla. Egentlig fortjener jeg ikke annet enn juling. Men, jeg har gitt julegaver til verre folk enn meg selv, så da fortjener jeg sikkert julegaver jeg og.

Tenkt scenario 2

2009-12-04T11:41:00.000-08:00

Gutt: Hei
Jente: Hæ?
Gutt: Hei! Hva heter du?
Jente: Laila. Jeg lurer ikke på hva du heter. Jeg lurer mer på, ja, det kan være det samme.
Gutt: Hehhe, det er greit, vi kan jo ta det når vi spiser frokost sammen i morgen.
Jente: Jeg spiser ikke frokost, men hva med lunsj, jeg spiser lunsj på mac dondalds hver dag. Du finner meg sikkert.
Gutt: Åja, du vil gjøre det på dassen på mækkern?
Jente: Spise lunsj på do?
Gutt: Jeg tenkte mer på dessert, hehehehe.
Jente: Jeg orker sjelden dessert etter sånn mat.
Gutt: Du skal slippe å gjøre arbeidet, jeg lover. Jeg tar meg av det, jeg skal sende deg til himmelen.
Jente: Så du mener vi skal spise den hos deg? Og deretter skal du drepe meg? Jeg håper du tuller.
Gutt: Noen synes riktignok at jeg eh...gir dødsdeilige desserter, men ingen har dødd ennå. Men det er kanskje like greit at vi tar det hos meg, i senga mi, kan hende du får behov for å legge deg litt nedpå etterpå.
Jente: Snakker vi om en veldig mektig dessert eller? Smuler i senga er ikke bra, altså.
Gutt: Da dropper vi kjeks, jeg har vispet krem. Rett fra tuben.
Jente: Tuben? Man har krem på boks. I tuber har man tannkrem.
Gutt: Kall det hva du vil. Tannkrem, vispet krem, hvasom helst. Inn i munnen skal det. Du kan få ta på tuben min. Jeg har den her.
Jente: Tar du med deg tannkrem på byen? Det var da optimistisk.
Gutt: Går aldri uten den, for å si det sånn. Hva har du å by på da?
Jente: Jeg tror jeg har noen pastiller.
Gutt: Så du liker å suge?
Jente: Ja, man skal ikke tygge pastiller, det sier tannlegen min. Og ikke spise for mange av gangen, da får man vondt i magen.
Gutt: Har du vondt noe sted? Skal vi leke doktor?
Jente: Er du lege?
Gutt: På sett og vis. Jeg er kvinnespesialist. På en måte.
Jente: Jeg har litt vondt i hodet, når jeg tenker meg om. Har du paracet?
Gutt: Det høres ut som om du trenger endorfiner, jeg kan fikse det. Tar meg toppen fem minutter, jeg lover.
Jente: Ja! Kan du kjøpe med en pakke røyk, når du likevel skal på seven eleven for å kjøpe sjokolade? Vent, jeg fant en paracet i veska mi. Problemet er løst.
Gutt: Vel, jeg har et lite problem jeg trenger å få løst. Kanskje du kan hjelpe meg?
Jente: Få høre.
Gutt: Jeg har så vanskelig for å kle av meg når jeg har drukket. Kanskje du kunne hjelpe meg?
Jente: Stakkar, har du leddgikt? Det er helt jævlig har jeg hørt. Men du?
Gutt: Ja?
Jente: Nå har vi stått her snart en time, og klådd på hverandre og snakket om ting som er helt irrelevant for hva jeg skal spørre om. Men jeg synes du er litt attraktiv. Skal vi pule?

Syk, eller bare lat?

2009-12-02T12:44:00.001-08:00

Jeg følger med interesse med i sykefraværsdebatten og undres. Hva med å være så sosialistisk og håpløst teit at man antar at de fleste faktisk er syke når de er sykmeldt, og heller finne ut hvordan man gjør folk mindre syk? Og ja, det er nok helt sikkert et godt tiltak å stramme inn på sykelønnsordningen sånn rent økonomisk sett, og de få som snylte vil nok få sin "straff" og begrense sine sykmeldinger. Men de som faktisk er mye syke, vil også bli straffet, fordi de er mye syke. De som er mye syke, har lav lønn og mange utgifter (f.eks små barn) vil straffes ytterligere. Jeg kjenner ei som jobber i et omsorgsyrke. Hun har hovedansvaret for to barn i grunnskolealder. Hun har en jobb som er både fysisk og psykisk krevende, det kan være tunge løft og alt for mange arbeidsoppgaver per person. Det er for lite folk på jobb og mye sykmeldinger. Hun jobber tett på syke mennesker og er mye syk. Faktisk har hun vært så mye syk at hun ikke lenger har rett på sykepenger i år. Det vil si at hun må ta på seg ekstra vakter, for å ha "råd" til å være syk. Kanskje velger hun tilslutt å gå på jobb selv om hun er syk, noe hun egentlig ikke kan, da hun jobber med eldre og syke som ikke bør utsettes for smitte.

En tung og krevende jobb kan også ha sin virkning på den psykiske helsen, og det er vel en kjent sak at psykiske plager ofte fører til somatiske plager og omvendt. Et sånt arbeidsmiljø, hvor man i tillegg må tenke på om man har råd til å være syk, kan altså lit enkelt sagt føre til, eller forsterke psykiske problemer. I følge ssb er pyskiske problemer den vanligste diagnosen hos fastleger. Sånne mennesker er det som straffes av en eventuell innstramming av sykelønnsordninga. De som stadig utsettes for hardt arbeidspress, smitte og er mye syke. De som sliter med psykisk helse og generelt har en tyngre hverdag enn de fleste av oss. De få som bare "later" som kan jo bare gå jobb likevel, og dermed få lønna si om de blir rammet av innstramminga. Det blir for lett å si at en strammere sykelønnsordning fører til færre unødvendige sykemeldinger. En strammere sykelønnsordning fører til færre sykmeldinger, nødvendige eller ei.

Herlige sitater

2009-11-30T13:33:00.000-08:00

Jeg vil nå og da dele mine favorittsitater med dere, f.eks i dag.

På byen, for noen år siden:

En eller annen fyr, sier: Kjenner dere x?

Idun, Sunniva: Ja.

En eller annen fyr: Hun har pult halve 3b. *Diverse ekstra dritsnakk jeg har glemt*

Idun: Det er ikke x sin feil at du fortsatt er jomfru.

Sånn kan det gå, din dust.

Hvorfor jeg skriver

2009-11-27T14:27:00.000-08:00

Jeg sitter her etter to veldig fine dager hvor noen av de menneskene jeg er veldig glad i har vært mitt selskap, og kom til å tenke på hvorfor jeg skriver. Det er flere grunner til det, naturligvis, men først og fremst gir skrivinga en enorm følelse av kontroll og mestringsfølelse. Det er ganske enkelt helt fantastisk hvordan de fleste av oss på få måneder klarer å lære å automatisk forbinde visse tegn med visse lyder. Når man i tillegg bor i et land hvor man (nesten)kan si og skrive hva man vil, føles mulighetene uendelige. Det er jeg som bestemmer hva du skal lese, i alle fall hva du skal lese av det jeg har skrevet.

Så kommer den vanskelige og nesten kuleste biten. Jeg kan være med på å bestemme hva du skal lese, men ikke hvordan du skal lese det. Jeg har nå for tredje gang skrevet tekster for scenen, og denne gangen regiserte jeg selv. Det er alltid spennende å se hvordan en skuespiller tolker og bruker teksten din, og kanskje ser muligheter og tolkninger som du selv ikke har vært i nærheten av å tenke på. Senere skal teksten ut til publikum, og de har også sin måte å "lese" teksten din på. Derfor er det alltid spennende å høre om hvordan publikum opplevde det de så på scenen. Kanskje lærer du noe nytt om din egen tekst?

Det er selvfølgelig ikke uproblematisk å skrive for at andre skal lese. Det er i tillegg til spennende og morsomt for meg ytterst skremmende og nervepirrende. Å skrive for andre er litt som å kle seg naken. Det du skriver kommer fra deg, og selv om du ikke skriver selvbiografi, bruker du deg selv når du skriver. Agnes er en tekst som jeg skrev for mange år siden, som jeg da ikke visste at skulle komme til å bety så mye for meg senere. Men i dag, to eller tre år etterpå, når en fantastisk ung skuespillerinne framførte den på ISAK, blir jeg fascinert over hvor aktuell teksten faktisk er for meg, og for mange andre jeg kjenner. Det er herlig, og litt trist.

Noen ganger hater jeg å skrive, nettopp fordi det er skummelt, vanskelig og ensomt. Men i dag, når jeg opplever at folk blir rørt til tårer av noe jeg har vært med på å lage, ingen seter er ledige og det er så stille at man kan høre en knappenål falle, da elsker jeg det.

One night stands

2009-11-24T14:17:00.001-08:00

Dette er et kjent begrep for de fleste av oss, og så langt man er heterofil, trenger man en av begge kjønn for i gjennomføre det, men mange mener like vel at det bare er lov for gutter. For de som ikke kjenner begrepet, kan det oversettes med ennattsopplegg og er rett og slett når man har sex med en person man (vanligvis) ikke kjenner en gang.

Det er delte meninger om ONS, og mange føler sterkt for å moralisere om hvor fælt det er å ha sex med andre uten å elske dem. Jeg liker ikke lutefisk, men dømmer ikke dem som spiser det, men dem om det, dette er ingen tekst hvor jeg debatterer verken de moralske aspektene ved et lettsindig og promiskuøst liv, eller hvor jeg skal gidde å ta diskusjonen om hvorfor gutter er legender mens jenter er horer. Begge diskusjoner hører etter min mening hjemme i steinalderen en plass.

Det jeg egentlig vil snakke om, er en debatt-tråd jeg har lest litt i. Jeg og en kompis leste denne tråden her en dag: "Værste one nightt stand opplevelse?". Det som slo oss (eller i alle fall meg) var at en stor part av innleggene kom fra menn. Innleggene handlet stort sett alltid om hvor STYGG/EKKEL/FEIT den de lå med viste seg å være når ølbrillene forsvant. I tillegg var innleggene stort sett blottet for selvkritikk. Kameraten min og jeg diskuterte hvor vidt enkelte av disse menneskene burde kalle det "min eneste one night stand", for det virket litt sånn som om dette ikke skjedde så veldig ofte i livet til enkelte av dem. Jeg har ett budskap til dem: Det er faen meg ikke dama sin feil at du er for full/frekk/uattraktiv/dum/respektløs til å dra damer du dagen derpå synes er fine nok på byen. Og har du tenkt på hvorfor hun aldri ba deg om nummeret ditt? Herre jesus.

Den andre tingen som slo meg, var hvor lite som skulle til for at one night standen skulle kvalifiseres som "den verste". Det kunne være:

- Han som dro DEN FINE DAMA på byen, men så viste deg seg at hun hadde HÅR PÅ TISSEN.
- Han som lå med ei jente som fikk mensen i løpet av natta. Han måtte skifte laken stakkers.
- Han som våkna opp og merka at dama ikke var så pen som han trodde.
- Hun som hadde glemt å trekke ned etter at hun bæsja på doen hans.
- Noen så at han hadde seg med ei dame som ikke var pen/tynn nok.
- Jenter har bæsj i endetarmen, akkurat som gutter. Kjpt å oppdage det i en alder av 25 gitt.

Synes synd på gutter som ikke har blitt fortalt at jenter får mensen, har hår på tissen, bæsjer og ser ikke ut som jenna jameson og Tyra Banks. Pluss at pornofilmer ikke er som på ordentlig. Uansett fikk jeg lyst til å bidra selv, med en oppdiktet historie riktignok (vi skikkelige piker har jo ikke sex, HALLOOOO). Jeg føler at denne er en slags oppsummering av alt det tåpelige jeg leste i denne tråden, bare fra et kvinneperspektiv.

ADVARSEL: EKSPLISITT SPRÅK.

"Ja, har hatt en del sånne! OMG

En gang var jeg på byen og drakk meg grisefull. Skikkelig dritings. Er ikke så veldig pen, men vil helst at de jeg ligger med skal være det. Puler som regel 2-4 gutter i uka, avhengig av flaks og hvor mange drinker jeg kan kjøpe dem. De må jo være dødsdrita for å pule meg.

Men som sagt ble jeg superdritings og hadde litt ølbriller. Borte ved baren stod en fyr som jeg syntes var litt søt, så jeg bestemte meg for å slå til. Han ble villig med meg for å kline/tafse og nå skjønner jeg hvorfor, for å si det sånn. HEHEHE-

Vi delte en kebab og dro hjem til meg. Dessverre hadde ingen av oss penger til taxi, så vi måtte GÅ hele veien, det tok minst et kvarter. Da vi kom hjem til meg, kom vi ganske raskt i gang med pulinga. Til min store skrekk oppdaget jeg at han hadde masse hår på brystet og på tissen. ÆÆÆÆSJ. I tillegg var tissen hans sikkert bare 15 cm. SKUFFELSE. gutter med mindre tiss en 22 cm bør holde seg for seg selv! Som om ikke det var nok hadde han litt mage. Dobbel yuck. Ligget var helt greit, liksom. Men så sugde jeg ham, og det smakte ikke akkurat nyvasket. Og da jeg sa at jeg hadde underlivssopp, virket han litt motvillig til å slikke meg, men han gjorde det likevel.

Det aller verste var da han gikk på do. Siden doen er like ved soverommet mitt, kunne jeg høre at han bæsja og prompa. Æææææææsj. Gutter bæsjer vel ikke? Jeg droppa å sleike ham i rævva for å si det sånn.

Dagen etterpå våkna jeg med dette udyret i senga mi. Han ville kose, men jeg ble kvalm da jeg la enda bedre merke til at han hadde mage. Som om ikke det var nok, hadde han briller! Det hadde jeg ikke sett kvelden før. Hørt om linser eller? Det var tydelig at han ville ha sex, og siden jeg alltid er så kåt om mårran, så tenkte jeg at han fikk duge. (alle pulevennene mine hadde sluttet å svare på melding.) Så for å slippe å se på brilleslangetrynet, la meg meg på magen mens han fikk ta meg bakfra. Da han var ferdig sa jeg bare "døra er der, snakkes da. bare legg nummeret dittp på kjøkkenbenken". Da jeg stod opp senere, hadde han ikke lagt igjen noe nummer, enda han burde være takknemlig, spør du meg.

Senere skjønte jeg hvorfor, han smittet meg nemlig med klamydia. Jævla taper, ville vel ikke legge igjen nummeret sånn at jeg kunne ringe og konfrontere ham. Fikk heldigvis tatt en sånn antibiotikakur mot sykdommen. Lite flaut da, siden jeg bor hos pappa. Vanskelig å forklare hva jeg skulle med antibiotika når jeg virket helt frisk, en uke etter at han så DEN STYGGE fyren forlate huset vårt.

Men i dag ler vi av det. :D"

Fikk en del tilbakemeldinger etterpå, og hadde det moro med å svare på dem. Fin kveldsunderholdning.

Om savn

2009-11-23T15:58:00.000-08:00

Framandkar om å savne noen sånn at det gjør så vondt at du aldri tror det går over.

Det traff meg i hjertet.

Hvorfor er seksualopplysning viktig?

2009-11-17T12:32:00.000-08:00

Det er mildt sagt delte meninger om seksualopplysning, og når jeg sier dette regner jeg ikke en gang med ekstreme fundamentalister som mener at man ikke skal snakke om sex i det hele tatt. Noen kan nemlig fortelle at de ikke skjønner at det skal være så viktig å opplyse om sex, siden sex er så innmari naturlig og noe vi har drevet med siden tidenes morgen. Og jo, jeg kan si meg enig i begge disse, men burde ikke dette tilsi at vi nå burde være ganske gode på dette med å ha sex da? Videre får vi ofte høre at det ikke er nødvendig med mer info om sex i skolen da samfunnet er fullt av sex ellers, både i film, tv og aviser. Men hva slags info er dette? På film ser vi par som synkront faller mot sengen (noe som er uhyre vanskelig å få til i virkeligheten) og vi serveres i media sex og sextips som vanligvis fungerer best nettopp på film, i fantasiverdenen og på pornofilm og i verste fall er helseskadelige enten psykisk eller fysisk. (Nei,du skal ikke gjøre noe du synes er ekkelt fordi du "sikkert venner deg til det" og du skal ikke prøve å ha analsex hvis du synes det gjør vondt.)

Vel, sex som i et heteroseksuelt samleie det penis skal inn i vagina og avsluttes med utløsning for mannen vet de fleste av oss hvordan fungerer. Men det er langt fra å gjennomføre et "vanlig" samleie til å oppleve sex som noe positivt der man skal oppleve nytelse, lyst og føle seg trygg. Så lenge sex er noe mer enn reproduktivitet, hvilket jeg vil påstå at det er for veldig, veldig mange av oss (det er en grunn til at prevensjon finnes), så er ikke sex så enkelt, ukomplisert og naturlig som enkelte vil ha det til. Det er naturlig å ha lyst, det er naturlig å bli kåt, men ikke like selvfølgelig å vite hvordan du skal håndtere dette når du er 15 år, eller for den saks skyld 42.

Jeg skal heller ikke påstå at sex er like viktig for alle, men for mange er sex en stor del av livet og viktig på linje med mange andre behov. Og her er informasjon også viktig. Det stemmer ikke at de fleste jenter ikke liker sex så godt, eller at alle gutter er kåte hele tida, eller at alle mennesker har det samme sexbehovet med tanke på kvantitet. Men dette må folk faktisk få vite. Seksualopplysning trenger altså ikke å bety sexpress, for en viktig del av opplysningen bør være å få folk til å skjønne at sex er noe personlig som man kan ha alene, eller dele med andre hvis man har LYST. Og motsatt. Dårlig sex er ialle fall en stor hemmer for sexlyst, og dårlig sex har blant annet mangel på trygghet og informasjon en stor del av skylda for.

Hvis seksualopplysning er så undøvendig, hvofor kaller så mange ungdomsskolelærere klåing og sextrakasering for flørting? Hvorfor viser det seg at mange unge gutter får sin (vrang)lære fra porno? Hvorfor tyr mange unge jenter og gutter til spalter som mona og mikkel for å lære om sex?(som forøvrig en gang rådet en 15 år gammel jente som syntes det var ekkelt og ubehagelig å utføre oralsex på kjæresten til å prøve igjen, det var nemlig sånt man vennet seg til å like...) Hvorfor er det så mange godt voksne damer som aldri har fått orgasme selv om de har vært seksuelt aktive siden de var 15? Hvorfor hersker myten om at gutter alltid er kåte og klare for sex, og hvorfor mener fortsatt noen at jenter er dydige vesen som sier nei og mener ja? Hvorfor er det så mange gutter og jenter som trodde de var aseksuelle, helt til de oppdaget at de var homofile? Hvorfor tror så mange at lesbiske penetrer hverandre med strapon-dildoer når de skal ha sex, fordi dette liksom er den eneste måten å ha sex på? Hvorfor har penisen hovedmonopolet på hva som kan være sex?

Mye av grunnen til dette vil jeg påstå er at vi ikke vet bedre. Selv ble jeg kjempeskuffet da jeg hadde sex de første gangene og ikke fikk sånn orgasme som jeg hadde lest at man skulle få, sånn helt av seg selv nesten. Det er på tide å bli kvitt mytene som ødelegger sexlivet til så mange mennesker, både gutter og jenter. Og for å ta livet av mytene trenger vi folk som kan og vet hva de snakker om.Vi trenger ikke saker på side2.no og lignende med såkalte sextips for kvinner og menn.Dette har jeg kommentert tidligere i denne teksten "Menns sextips" Vi trenger informasjon av fagfolk i skolen, ikke i ungdomsblader av umodne journalister og liksomterapeuter. Derfor mener jeg at seksualopplysning er viktig og at vi trenger mer av dette i skolen, så slipper unge gutter og jenter å sette liv, helse og sexliv på spill ved å ta i mot råd fra folk som ikke vet hva de snakker om. God sex og god informasjon kommer ikke rykende av seg selv på ei fjøl. God sex forutsetter kunnskap og trygghet, og god informasjon forutsetter igjen at de som komemr med den har kunnskap og formidlingsevne. God informasjon om sex kan være med på å skape trygghet og et bedre sexliv for mange.

Sånn er livet av og til

2009-11-15T04:41:00.000-08:00

Aldri nær nok
aldri langt nok unna,
aldri godt nok,
aldri vondt nok.
Om og om igjen.

Tenkt scenario

2009-11-11T12:01:00.000-08:00

Drømmescenario:

Full gutt klasker jente på ræva: Halla søta, liker kjolen din.
Jenta: TAKK.

Full gutt: Er du her ofte?

Jenta: Jepp. Ofte.

Full gutt: Er du ikke så pratsom du? (klår igjen, fordekt av hånd på ryggen, men som ligger mer på rævva liksom)Planer for kvelden da?

Jenta: Jeg skal drikke meg dritings, så skal jeg stikke på dass og spy utover dassen og kjolen min. Så skal jeg kline med deg, gi deg feil telefonnummer, ljuge og si at jeg må hjem til typen jeg ikke har. Så skal jeg ta av meg kjolen og holdinstrømpebuksa som klemmer bilringene mine, dra ut en blodig tampong, onanere i dusjen tre ganger på rad mens jeg ikke tenker på deg, men heller på hvordan faren din ser ut, kose de lange hårene under armene mine som nå skjules av jakken min før jeg fornøyd sovner ved siden av en halvspist kebab som jeg finner restene av i håret mitt i mårra. Duah?

Relasjoner

2009-11-10T10:30:00.001-08:00

Vi møter nye mennesker hele tida, noen får vi så vidt hilst på, andre blir kanskje den nærmeste for en lengre periode eller resten av livet. Vi bygger stadig nye relasjoner, både nære og perifere, alt etter behov, ønske og muligheter. For meg handler det å bygge relasjoner om evnen til både å kunne holde ting fast og slippe taket. Bygge nye bånd, og bryte andre. Det kan både gjøre godt og gjøre vondt, men det er ofte nødvendig.
Mange av de menneskene vi møter, de relasjonene vi bygger betyr noe, i større eller mindre grad, de er med på å forme oss til den vi er, både på godt og vondt. Noen blir man mer kjent med enn andre, andre blir glemt. De som gleder deg er med på å lære deg hva som gjør deg glad, og kanskje hvordan du ønsker å behandle andre og bli behandlet. De som gjør deg vondt, gjør deg vondt, og kanskje lærer du hvem du bør beskytte deg mot, forhåpentligvis lærer du hva du ikke skal finne deg i, og hvordan du ikke skal behandle andre. Noen ganger møter vi folk som er litt i gråsonen, og som er vanskelig å plassere. Det kan være vanskelig å vite hvem man skal slippe inn, og hvem man skal stenge døren for. Og det er kanskje slik det skal være. Å bygge relasjoner handler om å ta sjanser, å by på seg selv, man gjør seg sårbar. Det går av og til bra, av og til ikke så bra. Jeg har fortsatt ikke knekt koden, for hvem man bør åpne døra for, og for hvem man skal holde den lukket. Jeg er både glad og fortvilt over det.
Noen møter du bare en gang, men den ene var nok til å gjøre inntrykk, andre møter du kanskje hver dag, uten at du merker noe til det. Enkelte legger du ikke særlig merke til før du innser at de er borte. Andre er grunnen til at du står opp om mårran, og du er livredd for at de skal forsvinne. Noen forsvinner og du slutter aldri å tenke på dem. Med med andre går det mye lettere enn du trodde, begge deler gjør vondt.

Noen av dem du møter skal du glemme, noen skal du forelske deg i, andre kan det hende du vil hate. Kanskje går den du skal gifte (nei, jeg verken tror eller mener at alle helst vil gifte seg) deg med forbi vinduet ditt nå, kanskje møter du aldri den personen. Noen mennesker lærer deg ting du ikke ville lært ellers, andre lærer mye av deg. Noen føler du at ikke ser deg, andre føler sikkert at du ikke ser dem. Jeg prøver å tenke på dette, de gangene noen som betyr mye for meg forsvinner ut av livet mitt. Det er så mange der ute du skal møte. Det er så mange du har møtt, så mange som har gitt deg erfaringer. Noen er du glad for, andre skulle du vært foruten. Noen av dem som føles viktige nå, vil muligens ikke bety like mye om ti år. Når et bånd blir brutt, skal nye bygges og verden er full av bra folk som vil være glad for å møte akkurat deg. Husk det.
Som Tori Amos synger:
Things change, my dear.

Unntakstilstand

2009-11-07T02:43:00.000-08:00

De fleste av oss er der en eller flere ganger i livet. Hvor det virker som at alt av ubehageligheter, ulykker og problemer inntreffer på en gang. Den minste lille hindring kan framstå som meterhøy og ugjennomtrengelig, og du har mye heller lyst til å legge deg i fosterstilling på bakken enn å kjempe mot hindringene. Det gjør vondt i magen, vondt i hodet, vondt overalt, og du er redd for at de negative tankene når som helst skal spise deg til middag før du selv i det hele tatt har funnet nok mot til å stå opp, spise frokost og møte dagen. Kanskje vil du helst vente med å stå opp, for å gjøre dagene kortere, kanskje prøver du å være sosial, men lengter til når du kan være alene sånn at du kan få grine i fred. Du kan ikke bruke mascara lenger, og flaks om jobben din har et lager du kan gjemme deg på. Mat smaker ikke godt og du kunne ønske man ble like opplagt av snus, kaffe og sjokolade som av brød, grønnsaker og kjøtt, for det krever for mye å spise skikkelig mat.

Du ser ut av vinduet og legger merke til at sola skinner, men blir utfordret av negative tanker som sier at det kan bli regn om en time og at vinteren snart er her uansett og da må du til Syden for å få se sola, og jeg hater syden. Jeg skal til Berlin i vår, der er det bikkjekaldt. Og kanskje prøver du å høre på musikk. Det er stemningsskapende. Men den glade musikken virker bare påtrengende og bråkete, så du hører på Kent og Winnerbäck mens du spiser grønne oliven (det smaker i alle fall noe) og lurer på hvem av deg og de grønne bærlignende sakene som er mest bitter. Du tenker kanskje at du skulle ha gjort noe, og kikker opp, og kan for en gangs skyld konstatere at det er helt ryddig. Det er ingenting å gjøre. Oppvasken hjalp en venninne deg med i går, etter at du hadde brukt ti minutter på ett enkelt glass. Du kan gå en tur på biblioteket, for å levere romanen du lånte for tre dager siden og snart er ferdig med. Bukowski har fått deg til å le de siste tre dagene, og du er ham evig takknemlig. Det direkte fornøyelig lesning, selv om du leste den på norsk fordi du aldri giddet å lete frem den engelske utgaven. Man må jo bare, i slike tilstander, elske romaner om mislykkede forfattere som drikker og puler masse og skriver noveller som ”Sjela mi er full på øl og tristere enn alle de døde juletrærne i hele verden.” Men den er snart over, den romanen, og det betyr at jeg kan avlegge biblioteket et besøk. Da skal jeg låne usannsynlige mengder bøker og lese dem ut på usannsynlig kort tid. Jeg er snart tom for oliven. (Merket du den fiffige vendingen fra du til jeg i teksten?)

Verden har ikke rast sammen i det siste til tross for:
At jeg har ødelagt æ-knappen på tastaturet mitt. Som du ser, kan jeg fortsatt taste æ, fordi det bare er firkanten oppå, der det står ”æ” som mangler.
At jeg innser å ha brukt over 2000 kroner over veldig kort tid på min diskutable helsemessige tilværelse. (det er mange gin and tonic det)
Jeg glemte å kjøpe kaffe her en dag, og ble nødt til å gå gjennom en hel morgen (som om starten på en ny dag ikke er jævlig nok i utgangspunktet) uten kaffe. Følte meg som en kåt fjortis på alene på ei hytte med kjæresten som oppdager at pakken med kondomer ligger igjen hjemme. Bummer!

Jeg har kaffe nå.
Sykepleieren skulle stikke meg i arma for å forsyne seg av blodet mitt. Hun måtte stikke meg tre ganger før hun fant ei blodåre. (Null hysterisk anfall)

Så sånn bortsett i fra at jeg venter på at verden skal rase sammen foran øynene på meg hvert sekund uten at den ser ut til å gjøre det er alt sånn under middels bra. Jeg bryr meg for tiden om følgende ting:
Ha kaffe pluss snus tilgjengelig.
Drikke kaffe til frokost.
Sove.
Stå opp og få gjort ting jeg absolutt må gjøre i løpet av en dag.

Og jeg er forresten ytterst klar over at jeg er negativ. Jeg ønsker å være negativ i dag. Det føles bra, og jeg kan le av det. Sola skinner fortsatt og jeg vet at det fins bedre dager, bedre tider. Jeg vet at jeg er irrasjonell og selvopptatt, og jeg vet at jeg har mange bra folk rundt meg som jeg setter pris på. Men akkurat i dag vil jeg være litt negativ. Det føles faktisk bra, på en syk måte.

Raad mod søfnløshed

2009-11-05T09:00:00.000-08:00

Jeg ble riktig så inspirert, da min gode venn Hr. Petter Søraunet annonserte paa Facebook at han ikke kunne faa sove forleden natt, derfor ville jeg skrive noen tips og triks mod søfnløshed.

1. Slutt helt at sove, da vil De nok til slutt kollapse af søfnmangel.

2. Utsett Dem ikke for dagslys.

3. Tenk hvor heldig De er som har en seng at sove i, i Afrika sover de sikkert paa bambusmatter eller noe, eller verre, i rennesteinen, kloakken, på smaasten, omkranset af afføring og dingoer! (Eller var dette i Australia, glem det, der har De kenguruer, eller store rotter, som jeg kalder dem.)

4. Tenk mer paa hvor synd det er på de derre i Afrika. Trettende, eller hva?

5. Kombiner raad nummer ett med faste. Hvis De ikke spiser, blir De fortere sliten.

6. Slutt at have bekymringer. Tenk litt haardere på de stakkers i Afrika.

7. Legg Dem eventuelt under sengen. Det er mørkere der.

8. Ikke vær trist. Det hindrer Dem ogsaa i at sove. Tenk igjen på de stakkers i Afrika, de har større grund til at være trist enn Dem. (Tror De de har blogg der kanskje? Eller Cava? Eller sex?) Men de har riktig så festlige hatter. Men ikke tenk på noe altfor festlig naar De skal sove, da blir De bare oppspilt.

Jeg velger meg meg selv og i April er dette småtteri

2009-10-30T14:17:00.000-07:00

Alternativer

Du kan velge det som vil bli bra senere,eller det som kjennes veldig bra nå og da,
ganske vondt litt ofte,helt jævlig av og til.

Du kan velge de som gjør deg bra, eller de som er det noen ganger, de som gjerne vil,
men ikke får det til.

Det som gjør vondt nå, er av og til det som blir bra senere.

Du kan velge deg selv, og kanskje blir alternativene færre.

Når ting føles vanskelig

2009-10-30T08:50:00.000-07:00

...prøver jeg å si dette til meg selv.

Du trenger ikke akseptere at ting føles vanskelig. Du trenger bare å vedkjenne at ting føles vanskelig, for så å tenke utveier. Det er lov og viktig å ta i mot hjelp. To hoder tenker bedre enn ett. Det finnes alltid en vei ut, en vei opp, en vei fram. Du må bare finne den, og holde deg til den. Den riktige veien er den veien som får deg til å føle deg som et levende menneske. Veien er de gode menneskene i livet ditt, de som elsker deg, som du elsker, de tingene som betyr noe for deg, interessene dine og målene dine.

AI LØV JU GUYS.

2009-10-24T16:45:00.000-07:00

Festlig anledning. Tema: Drepe kjæledyr med bare hendene. Kjæledyret i denne samtalen er hund.

Sunniva: Kan man ikke bare knekke nakken på den da?

En annen: Det er svært vanskelig å knekke nakken på en hund.

Sunniva: Hm. Spørs vel på størrelsen. Men ja...

Noen andre: Hva med kvelning?

Sunniva: (ivrig) Ja! Hvis du setter deg med hele vekten på hunden og presser hodet til hunden mot en pute eller noe, da kanskje! (Litt overraskede blikk og nervøs latter fra resten av selskapet, samtalen døde litt her, jeg holder meg for munnen.)

Til ettertanke:
Hvorfor innser jeg aldri at det er en forskjell på hva man tenker, og hva man sier høyt?

Og: Jeg har ingen konkrete planer eller ønsker om å mishandle eller drepe dyr, så alle dyrevenner kan slappe godt av og dermed slippe å gjøre meg til sin fiende.

Hm.

2009-10-21T08:56:00.000-07:00

Kan ikke huske å ha satt streptokokker en gang til i oktober på bursdagsønskelista, men fikk det likevel jeg. :D

Artig med overraskelser!

Ting jeg undrer meg over.

2009-10-15T13:36:00.000-07:00

En liten sammenfatning av rare holdninger jeg av og til registrerer:

Alenefar -Så FLOTT og imponerende at han tar vare på et barn HELT alene. Det må være tøft. Han må være et godt menneske.

Alenemor - Jasså, fikk hun barn med en SÅNN fyr hun ja, temmelig uansvarlig. Man må PRØVE litt når man har barn sammen. (Ikke i jobb) Hauger med penger får hun vel og, for å sitte på rævva mens hun ser på Ricky Lake. (I jobb) Hvem passer på ungen hennes da??? Hun lar vel besteforeldrene ta seg av det, mens hun jobber og sikkert drar på fylla etterpå. Eller så lar hun vel barnet være i barnehage hele dagen. Så små barn trenger en mor og en far!

Sint gutt - Hva har skjedd siden han er så sint og frustrert. Bra han sier i fra.

Sint jente - Har hun mensen eller? Hun er jo helt hysterisk. Jenter er alltid så overfølsomme.

Trist mann - Helledussan, han har følelser. Det er så flott med menn som viser følelser.

Trist kvinne - Kvinner er alltid så overfølsomme. De tåler jo ingenting.

Kvinne som tar smertestillende - Jenter tåler ikke smerte.

Mann som tar smertestillende - Han må ha det vondt!

Karrieremann med barn: Ambisiøs. Hvordan rekker han alt?

Karrierekvinne med barn: Egoist.

Mann som blir kåt ganske ofte: Kåt mann.

Kvinne som blir kåt ganske ofte: Nymfoman.

Mann som benytter hersketeknikk: Hæ? Det der er noe tull damer har funnet på, det fins ikke.

Kvinne som bruker hersketeknikk: Typisk damer å alltid skulle mobbe og fryse ut folk. Kvinne er kvinne verst ja!

(Mannlig) forfatter: litteratur

Kvinnelig forfatter: kvinnelitteratur

Mor som tar seg av barna: Mor som tar seg av barna

Far som tar seg av barna: Far som er så FLINK til å ta seg av barna.

Mannlig kunstner: Lager kunst.

Kvinnelig kunstner: Lager feminin kunst.

Tre tekster

2009-10-12T09:26:00.000-07:00

Jeg hadde det moro en dag og var i riktig fjasehumør. Derfor skrev jeg tre tekster med samme rammehistorie, som skulle skrives uitfra inspirasjon fra tre forskjellige ting Den ene er inspirert av psykoanalytisk litteraturteori, den andre av Amalie Skram (og generelt norsk litteratur om alt som er jævlig.) og den siste av Anne B. Ragde.

Freudiansk-inspirert
En dag da jeg stod i hagen og kjæresten min sprutet på meg med hageslangen mens jeg spiste melon, snublet jeg i noe av langt og smalt, som lå halvveis gravd ned i jorda. Jeg bøyde meg ned med baken i været sånn at folk kunne se de hvite mamelukkene mine. (Gid så frekt.) Jeg gravde med bare nevene, og dro opp en hagenisse. Der hagenissen hadde vært var det nå et avlangt hull, eller skal vi kanskje kalle det en sprekk. Jeg satte nissen fra meg ved sprekken, og der stod den fint.

Min kjære og jeg gikk på butikken (som lå i et vedig høyt og smalt hus forresten) for å kjøpe bananer, purre, agurk, stangselleri og en vase. Da vi kom tilbake, stod hagenissen på hodet i sprekken. Jeg tenkte at jeg måtte ha satt den ustødig, og dro den opp av hullet igjen. Jeg satte den på plass og gikk inn for å vanne blomstene samt sette mine nyinnkjøpte orkideer i vasen. Da jeg kom ut i hagen på nytt, lå nissen i sprekken igjen. Merkelig hva?

Ragde-inspirert
En dag stod jeg i hagen og drakk schnaps mens jeg kikket stygt på den udugelige kjæresten min som tullet rundt i stedet for å luke da jeg fant en hagenisse som var halveis nedgravd i bakken. Jeg dro den opp og mens jeg gjorde det, måtte jeg bøye med så baken min stod i været. Jeg kjente at jeg ble jævlig kåt, og kjente kjæresten min sin hånd på baken min. Så knulla vi. Etter på drakk jeg ti schnaps til og det kom en hund og luktet meg i skrittet. Han luktet sikkert at vi hadde hatt sex. Jeg fikk et plutselig innfall, og tisset derfor på meg med vilje. Det var så befriende at jeg begynte å gråte. Så gikk jeg alene på bar og tok meg tre eller femten halvlitere. Der stod det tre menn. Den minst attraktive la an på meg. Han var handelsreisende og hadde hotellrom rett nede i gata. Vi knullet som kaniner på hotellrommet og jeg fikk lov til å tisse utover badegulvet. Vi ga faen i røykeforbudet og lå og røkte på sengen mens vi så pay-tv. Senere kastet jeg hagenissen, men angret meg og gravde den fram fra søpla igjen mens typen min tok meg bakfra.

Skram-inspirert
Jeg kjente at fingrene brant av brennelser i mens jeg måtte luke hagen for hånd siden vi ikke hadde råd til lukeutstyr, da jeg snublet i noe hardt som lå halvveis nedgravd under jorda. Det var en hagenisse. Jeg falt så lang jeg var og slo ut begge fortenne, og landet oppå en rake, som må ha spiddet livmoren min, for jeg klarte aldri å få barn etter den hendelsen. Min mann prøvde å hjelpe meg, men han forstod fort at han lite kunne gjøre for meg så nå lå feberhet og tannløs i sengen, uten lege ville jeg dø. Men vi hadde ingen penger, så han måtte pansette gården vår for å få råd til lege. Det viste seg at jeg hadde vært gravid med et guttebarn, som jeg naturligvis mistet, noe som min mann to svært tungt, da vi bare hadde pikebarn fra før av som var stygge å se til, late og derfor vanskelig å gifte bort.

Min mann som aldri hadde rørt alkohol begynte å drikke og brennevin gjorde ham irritabel og voldelig, det endte med at han slo den lateste av døtrene våre så hun mistet hørselen og ble enda styggere. I tillegg ble han så full og rasende på en av de andre pikene at han kastet hagenissen gjennom soveromsvinduet hennes for å ramme henne. Han traff henne ikke, men vi hadde ikke penger til nytt vindu, så tre måneder senere døde hun av lungebetennelse. Det var forøvrig den peneste og klokeste av dem, og den jeg holdt høyest av. Fraden dag av begynte jeg også å drikke.

Hola!

2009-10-07T02:53:00.000-07:00

Ps! Til den det måtte gjelde, dette handler ikke om deg. Jeg lover.

Jeg kan berolige alle med at jeg ikke var dødssyk likevel. Men jeg fikk antibiotika, og kunne dra på premierefest likevel. Hyggelig. (Fant forøvrig ut at det ikke er noe i veien med resten av kroppen heller, greit å vite.)

Akkurat nå befinner jeg meg på byens bibliotek, og skjønner ikke hvorfor jeg ikke er her oftere, her er det jo riktig så trivelig.

Jeg var altså på premiere og premierefest til Nattforestillingen på fredag.
Hvis du vil se Nattforestillingen, finner du programmet på UKA.no. Den går ganske ofte og koster rundt 60 kroner. Og spilles i biblioteket på Samfundet.

Jeg hadde pynta meg.

Og! Jeg har lært noe nytt. Jeg er nå i stand til å sette passord på dokumentene mine på pc'en. Jeg ble kalt paranoid, men vedkommende gikk likevel ivrig inn for å finne ut av hvordan jeg kunne gjøre dette, og vips, så hadde jeg lært det.

Vel, jeg er ikke så god til å holde det jeg lover, tydeligvis.

Ellers handlet jo dette om omtrent ingenting, men sånn blir det av og til.

Det er lov å ha det fælt, også i Norge.

2009-10-02T05:21:00.000-07:00

Jeg snakker stadig med folk som flirer av partier som f.eks rødt, fordi de liksom skal "ha det til at det er så fælt å bo i Norge". Og de fortsetter med at Norge er et av verdens beste land å bo i, så vi skal jammen ikke klage, tenk på de i Afrika. Ja, Norge er et flott land å bo i, for de som nyter godt av det. Og ja, mange, altfor mange har det fælt og jævlig på Afrika-koninentet, så grusomt at få eller ingen av oss klarer å ta innover oss en brøkdel av lidelsene de opplever der. Men noen av oss er tydeligvis ikke i stand til å ta innover oss lidelsene som faktisk fins i vårt eget land. For de fins, men er kanskje ikke så enkle å legge merke til når den største bekymringen i livet er å velge hvilken skjerm du skal ha på stueveggen eller hvor du skal i ferien. Det fins faktisk dem som kan drite i både ferie og tv-skjerm, fordi de ikke har råd til noen av delene. Det provoserer meg inderlig mye at enkelte tydeligvis ikke er klar over dette, og ikke ser det nødvendige i at partier som Rødt og andre grupper i samfunnet setter fokus på dette. Det handler ikke om at Norge er et fælt land å bo i, men at noen har det fælt selv om de bor i Norge, og at dette er høyst unødvendig.

Jeg fikk en gang høre at de som er fattige i Norge har skylda for det selv. Denne uttalelsen kom selvfølgelig fra en person som aldri har manglet noe materielt i livet. Jeg skulle gjerne snakket med en som ble uføretrygdet med VILJE, eller alle de fattige i Norge som faktisk er barn.Det fins de ungene som går på skolen uten frokost fordi de ikke likte pålegget hjemme, og det fins de som gikk på skolen uten frokost fordi kjøleskapet var tomt. Prøv å si til dem at det er verre i Afrika, så blir de sikkert mette i magene sine.(Ser det for meg, "er du sulten sier du? Sorry, det er ikke ille nok, ikke har du struma, orm i magen, ei heller er du kjønnslemlestet, altså har du det ikke fælt NOK.") Jeg tror jeg dropper lunsj i dag, jeg blir nemlig kvalm.

Åjoda, det finnes vinduer for de som kommer fra såkalt dårligere stilte familier i Norge, utdanning er gratis, eller i alle fall mulig for nesten alle i Norge i dag, men tror dere ikke at veien til framgang og suksess (hva nå det måtte bety) er en stor smule lettere for de som kommer fra en godt utrustet familie, enn de som kommer fra omtrent ingenting? Noen kan ringe mamma og pappa hver gang de trenger noe (og jeg dømmer dem ikke, jeg sier ja til å bruke de ressursene man har.) men mange mammaer og pappaer har faktisk ikke mulighet til å hjelpe barna sine på den måten. Mens noen må ta seg sommerjobb for å få dra på den sydenturen de har planlagt med vennene sine, må faktisk andre ta seg sommerjobb og ekstrajobb for å ikke sulte i hjel.

Og neste gang dere sitter og nipper til Cava, og skulle ønske det var Champagne, husk at noen har det verre enn dere. På landet drikker de hjemmebrent, alkoholikerne drikker murere og noen steder drikker de sikkert radioaktivt vann med mark i.

2009-09-30T11:16:00.000-07:00

Jeg ligger for tiden marinert i min egen febersvette, og kjenner at en brødskive og en kvart yoghurt er for lite mat. Jeg husker faktisk ikke sist jeg var såpass dårlig, og synes innmari synd på meg selv. Sist jeg lå og VRED meg i smerte, det må ha vært på et sykehus.

Litt gøy er det likevel å ha feber, i sted lo jeg godt av min egen vits, selv om jeg nå ikke husker hva slags vits det var. I tillegg til å bli minnet på hvor morsom jeg er, merker jeg hvor lite jeg trives i mitt eget selskap over lengre tid. Siden jeg ikke vet helt sikkert om det er halsbetennelse eller influensa, er jeg litt redd for å ha mye kontakt med folk og dermed smitte dem med sistnevnte. En annen ulempe med å bli syk nå er at jeg går glipp av åpninga av UKA og det første galla-antrekket. Sannsynligvis er jeg ikke frisk nok til å dra på revyen heller, og jeg håper inderlig jeg ikke viser meg å være smittefarlig sånn at jeg mister premieren på "min" egen forestilling (ja, er klar over at den ikke er bare min.)

Som sagt, ble det lite mat i dag, da det gjør vondt å spise. Derfor var takknemligheten stor da Mathias dukket opp med cola og smertestillende til meg. Nå har jeg fått i meg såpass med karbohydrater at jeg kanskje klarer å reise meg.

Litt deilige detaljer: Jeg sikler noe enormt, og må spytte ut masse spytt jeg ikke klarer å svelge unna.Jeg stinker sikkert svette og sykdom og det renner en slags væske ut av høyre øre.

Føler meg litt sånn:

Slik, da har jeg delt masse info med dere, som dere sikkert ikke ville vite.

I tillegg har jeg selvfølgelig googlet symptomene mine og kommet fram til en rekke mulige plager jeg kan ha, blant annet: Svineinfluensa, halsbetennelse, halsbyll, kyssesyken eller lungekreft. En liten dropspose av diagnoser dette, med andre ord.

Bursdagsønsker!

2009-09-28T15:55:00.000-07:00

Jeg har snart bursdag, og vil selvfølgelig dele min ønskeliste med dere. (Tror allerede jeg egentlig har gjort det, men jeg dette er faktisk meget viktig.)

Et pledd. Jeg fryser.
Ullsokker. Jeg fryser.
Alpelue. Jeg har mistet den jeg hadde.
En god olivenolje. Jeg tror jeg kan lage mat.
En balsamico-eddik. Se grunn over.
24 cm springform. Se grunn over.
En vannkaraffel. Jeg drikker vann i stedet for øl og brus av og til.
En klem eller ti. Jeg liker kroppskontakt.
Versace bright christal. Jeg liker å lukte godt.
Et sånn pashminaetterligningsjal. Jeg har mistet det jeg hadde.
Et sånn russiskinspirert blomstrete sjal.
Duftlys som lukter vanilje. Jeg liker vanilje.
En vegglampe i rød, svart eller gul sånn at jeg kan lese i sofaen, også om kvelden.
Ting med elefanter, polkadots eller pepitaruter.
Fyllepenn. Jeg liker å skrive.
Tekanne. Jeg liker te. Gjerne en med elefanter på, eller prikker...

Å gi av seg selv, jovialitet og slikt.

2009-09-27T07:56:00.000-07:00

Silje skrev nettopp en fantastisk post om jovialitet. Jeg kan nok beskrives som jovial, eller, jeg har alle forutsetninger for å være det. Noen ganger velger jeg å bruke mine evner, men ganske ofte ikke. Hvorfor? Jeg har alltid undret meg over denne glorifiserende holdningen til småprat med fremmede, tilfeldige mennesker. Vi får stadig høre, at vi nordmenn er så kalde, strenge og vanskelige å komme innpå. Og det kan godt hende, men er det virkelig SÅ ille å ønske å sitte i fred på bussen når du er trøtt og sliten og egentlig bare vil lese avisen du sitter med i hendene. Er det virkelig vanskelig å forstå for noen, at vi som litt for ofte kommer utfor blodsugere av mennesker som vil hive livshistorien sin i fanget ditt og kanskje helst ha nummeret ditt og vil vite hvor du bor ikke alltid ønsker å prate med hvem som helst?

De fleste buss-samtaler jeg har hatt er enten med fulle, kåte menn eller med eldre, rasistiske damer som søker støtte for sine uhyrlige holdninger. Jeg gidder ikke å ta diskusjonen med dem en gang, jeg vil bare helst la det flyte. Jeg synes ikke det er verken kaldt eller kynisk å ha en formening om hvem man lar komme nærmere innpå seg, og hvem man behandler som en tilfeldig fremmed på bussen, jeg ser på det som en rettighet og en sunn forsvarsteknikk.

Det er ikke dermed sagt at jeg synes det er teit med jovialitet eller normal høflighet, det kan være veldig trivelig det, når du er i humør til det, og om man er i humør til sånt, kan ikke andre bestemme.

Lite (overbevisende som) jovial: Sulten og trøtt:

Hva sa De?

2009-09-25T14:38:00.000-07:00

En frøken: Unnskyld meg så meget, men selger De integritet her?

En kolonialbestyrer: Hva sa De, lille frøken?

En frøken: Integritet, har De det?

En kolonialbestyrer: Nei, dessverre, men hva skal nå De med det, om jeg tør spørre?

En frøken: Jeg har mistet den, eller noen tok den fra meg, tror jeg.

En kolonialbestyrer: Tror De?

En frøken: Ja, sist jeg så den, var i slutten av juni,mener jeg å huske.

En kolonialbestyrer: Søte Dem, forveksler De ikke integritet med noe annet som ligger mer naturlig for unge frøkner som Dem? Charme, for eksempel? Og det er det nok mye lettere for mig å å skaffe til rette for Dem, jeg har mange bøker om charme!

En frøken: Nei, jeg er temmelig sikker på at det var integritet.

En kolonialbestyrer: Men De er da en pike, hva skal De med sånt?

Morgenen etter

2009-09-22T07:06:00.000-07:00

Morgenen etter
Kryper striper av lys over ansiktet ditt.
Jeg vrir meg halvt,
vil ikke våkne.
Svett, klam.
Jeg vet ikke hva du heter,
men striper av lys kryper over ansiktet ditt.
Og jeg vil ikke vite det heller.

Jeg er stolt av deg.

2009-09-17T14:06:00.000-07:00

Idun bor i Bergen. Hun studerer kunst. Sånn på riktigt, som jeg tror de sier i Sverige. Idun har deltatt med to bilder på trøndelagsustillinga, og nå er begge solgt. Det ene ble solgt før utstillinga en gang hadde åpnet. Ikke verst.

Jeg er kjempeimponert. Jeg synes hun er veldig flink. I tillegg synes jeg hun er veldig pen og kjempelur og utrolig morsom.

Slenger med noen bilder og jeg. Idun og jeg var en gang i Oslo sammen, på Motorhead-konsert. Der var vi på bruktnbutikk og kjøpte oss likense, tøffe solbriller. Det var stas, husker jeg.

Stemningsrapport og litt forskjellig

2009-09-16T05:05:00.001-07:00

Stemningen er for tiden laber, men ganske bare, med tanke på at jeg er gal eller noe.

Likevel snubler hyggelige hendelser over beina mine rett som det er, og det setter også gærne mennesker pris på.

Noen ganger griper utferdstrangen meg. Ikke ofte. Men noen ganger. Jeg vil til Berlin. Der kjenner ingen meg. Jeg har lyst til å kjenne på det skumleste jeg vet, å være alene. Men det skjer jo ikke, jeg er for feig. Noen som blir med dit en tur, i februar kanskje?

Jeg har planer om å shoppe vintage, spise kake og gjøre overfladiske ting forresten.

Og på valgdagen stemte jeg, og tok ansiktsmaske mens jeg så på det som var på TV3 i stedet for å se på valgprogrammene. Jeg har begynt å like TV igjen. Det er greit å se på noe litt døvt i et par timer. Visstnok skjer det samme med hjernen din når du ser på tv, som når du sover. At hjernen min sover litt, passer meg helt utmerket.

Her en dag leste jeg en roman jeg ville lese ut i stedet for å lese pensum. Fordi jeg ville. Jeg leste Boktyven. En roman jeg umiddelbart fikk fordommer mot, men som viste seg å være svært fornøyelig lesning. Jeg kan anbefale den til alle med et levende hjerte.

Og når vi først er inne på anbefalinger, så skal du vite at Magnets On your side rett og slett er et godt album. Albumet er ingen nyhet, men etter min mening det perfekte høstalbumet. Sanger som "the last day of summer" og "Nothing hurts now" er noen av perlene på den akkurat passe lange snoren. I tillegg får du oppelve en fantastisk cover-versjon av "Lay lady lay."

Dette ble jo egentlig bare tull. Men det er greit det også, siden det er så mye ellers som ikke er greit.

Og en ting til: Her er et bilde av den kjekke forfatteren Mathias Samuelsen. Han har debutert med diktsamlingen "Utredning om trengsel", som jeg vil anbefale alle litteraturinteressert å kjøpe.

...

2009-09-13T13:43:00.000-07:00

Valg.
Vi tar dem.
Eller de tar oss
Jeg må ta avgjørelser.
Før noe annet tar meg.
Og drar meg under.

Nabintus Siv Jensen-kake med bacon og gullpenger

2009-09-08T03:14:00.000-07:00

Jeg synes det er så koselig med sånne navn på kaker. I min kokebok står for eksempel "tante olgas sjokoladekake". Jeg kan se for meg at frøken Nabintu liker å bake kake, så derfor døpte jeg denne kaken akkurat dette.

Oppskrift:
Sett opp de lange nordiske lokkene dine på hodet (ingen menn liker hår i maten vet du...) og snurp et forkle om din smale midje. Ikke glem perleøredobber og kardigan kant i kant med blusen. Så danser du litt på de høye hælene dine over kjøkkenflisene mens du putter sånne kakegreier oppi en bolle. Rør egg og sukker til eggedosis. Sikt inn hvetemel, kakao og bakepulver. Sleng opp en vaniljestang (eller var det ti, "kniis, hihi") tjuvlån litt av din manns beste konjakk og tøm i alle fall noe av den i kakerøren om du ikke tar alt selv. Knus en sobril eller to i røren om du helst vil slippe å si "Sorry, ingen sex i kveld". Sprøstek baconet og knus det i en mortel. Rør det lett inn i kakerøren. Stek kaken på 175 grader i alt fra 5 minutter til en 3 timer. Jeg blingser alltid litt på dette med tiden, men kaken blir god uansett.

Når kaken er ferdig pynter du med gullpenger, seigmenn, siv jensen-kakefigurer og norske flagg. Plager den påfallende brunfarven på kaken deg, kan du strø en pakke melis over. Dynk kaken i resten (?) av cognacen og tenn på for en festlig partyeffekt.

(Takk til Storesøster Silje som jeg ikke spurte om å få låne kakebildet fra)

Hva kan man finne på?

2009-09-05T11:40:00.000-07:00

Jeg har bestemt meg for å kutte en god del ned på nattlige byturer, både av hensyn til legemets sunnhet og økonomiens velbehag. Men dette etterlater et tomrom. Hva finner man nu på å gjøre en tidlig lørdagskveld?

Jeg har noen forslag:
Skrive-skrive-skrive.
Skravlekveld med venner. Meget undervurdert.
Oppdatere bloggen din flere ganger om dagen. (Hmmm...)
Jobbe.
Gjøre ting du egentlig burde gjort men alltid finner unnskyldninger for å utsette.
Rydde i skuffer og skap.
Være sosial. Edru.
Få nattlige besøk av gode venner. (kan føre til søvnløshet.)
Sortere bildene dine på pc'en.
Lese bøkene du aldri fikk tid til å lese før.
Drikke for mye kaffe.
Skrive ønskeliste. Alltid forløsende.
Lete etter kupp på ebay.
Skrive brev! Til noen som kanskje ikke forventer det, noen som trenger det, noen som fortjener det eller noen du ikke har sett på en stund. Folk blir overraskende glade.
Familien blir ofte glad for besøk i helgene.
Og så videre.

Du kan teste ut nye hårfrisyrer:

Hvordan? Del håret opp i så mange lokker som du vil lage "krøller" eller ruller av, og rull dem i sirkler. Fest dem med hårnåler og spray over med hårspray.

Selviscenesettelse

2009-09-04T15:42:00.001-07:00

Det har jeg drevet med mye. Eksempler:

EMO-sunniva:

Mystisk-Sunniva:

Tøff-i-trynet-Sunniva:

Et-sterkt-ønske-om-å-se-intellektuell-ut-Sunniva:

Bunnen-av-flaska-Sunniva:

Skikkelige-Sunniva

Feminist-Sunniva:

Sporty-Sunniva:

Røverdatter-Sunniva:

Tror nesten samtlige bilder er tatt før fylte nitten år, sånn til mitt forsvar.

Fantastisk duett!

2009-09-03T15:24:00.000-07:00

Hørte denne på spotify med Lars Winnerbäck og Miss Li.

jag skulle vakna mitt i natten
och gå upp och ta en långpromenad
jag skulle låta blicken möta andra ögon
i en främmande stad
jag skulle inte ha så bråttom
med att träffa nån ny
jag har rätt mycket med mig själv
precis som du
jag skulle andas i det tomrum som blev över
om du lämnade mig nu

jag skulle sitta på ett tåg mot Paris
och låta Stockholm va
jag skulle få den tiden över för mig själv
som jag sagt att jag vill ha
jag skulle unna mig att drömma
hundra mil genom Europa
om en främling
lika tillitsfull som du
jag skulle pröva mina läppar mot nån annan
om du lämnade mig nu

jag skulle kunna leva utan den där blicken
som får mig ur balans
jag skulle sakna den där stunden som vi har
när vi till slut har blivit sams
jag kanske skulle söka upp
kontakter som jag tappat
som jag varit med
förut nånstans
jag antar det finns nån du skulle ringa
om jag inte fanns

jag kanske skulle leta upp nån yngre
som en fjäder i hatten
det skulle bli för tomt om ingen fanns där
som värmde mig i natten
men jag skulle aldrig ha tålamod nog
att bli förstådd
ingen känner mig
så väl som du
jag skulle fastna i min ensamhet igen
om du lämnade mig nu

Jeg lar teksten tale for seg selv, den er så fin! Jeg liker veldig godt:

"jag kanske skulle söka upp
kontakter som jag tappat
som jag varit med
förut nånstans
jag antar det finns nån du skulle ringa
om jag inte fanns"

Det er lett å skylde på andre, enda lettere å skylde på seg selv

2009-09-02T07:22:00.000-07:00

Det er helt riktig at man skal gå i seg selv av og til, at man skal analysere egen oppførsel, og generelt prøve å bidra til egen og andres positive utvikling. Likevel skal man være forsiktig med å ta asnvar og skyld der man selv verken har ansvar eller skyld. Noen sier det er lett å skylde på andre. Jeg synes derimot det er mye lettere å skylde på meg selv. Hvorfor? Fordi jeg da tror jeg besitter kontrollen over situasjonen. Tanken på at "jeg fikk dette til å skje" gir meg en følelse av makt, snarere enn avmakten man føler når andre bevisst eller ubevisst gjør en vondt. Da har jeg også muligheten til å tenke "hvis jeg bare hadde sagt slik, eller gjort slik...", så kunne ting ha vært annerledes. Faren er dog at man sitter igjen med skyldfølelse og fortvilelse, og man får ikke gjort noe særlig med noe som helst. Noen ganger må man akseptere at man opplever avmakt og at man faktisk ikke var i stand til å gjøre ting særlig annerledes. Så får man plassere skylden der den hører hjemme og kjempe mot dem eller den, framfor å kjempe mot seg selv. Du er din nærmeste venn, ikke svikt deg selv.

På legekontoret

2009-08-27T12:31:00.000-07:00

"Da kan du gå inn på labratoriet med denne prøven og disse arkene."

Jeg går inn til den hyggelige sykepleieren som har en interessant miks av egne klær og uniform. Jeg gir henne skjemaene hvor det ene skjemaet har en kolonne der det står DEPRESJON med store legebokstaver. Å, så det er hva som feiler meg. Det er derfor e-mailer og sånt plutselig ble nifst.Det er derfor jeg vil stirre tomt inn i veggen en time framfor å spise frokost. Oh well. Jeg aner fred og ingen fare da jeg høflig men bestemt har overhørt legens ord om å "ta noen prøver av blodsukker og sånt." Neida, jeg skal bare gi henne koppen min med tiss og disse arkene.

"Sett deg der du" sier den hyggelige sykepleieren og henviser meg til en stol. Så hyggelig å la meg sitte mens jeg venter, tenker jeg og setter meg i den stolen jeg sitter i hver gang hun har tenkt å kjøre en nål gjennom hudvevet mitt. Jeg bare venter. Så skal jeg få gå. Helt sikkert. Jeg slutter likevel å ane fred og ingen fare når hun henter sånne ekle små blodrør og fikler med noe som ligner på en sprøyte.

"Skal du stikke meg...med en s-s-sånn nål?"

"Ja, jeg må nok opp i armen din ja, det er en veldig tynn nål"

Oppi armen min? Hva skal du der? Jeg er redd fra før! Hva i alle dager skal du med blodet mitt?

"Jeg er litt redd...VELDIG LIVREDD for sprøyter", utbryter jeg og venter på at skrekken skal ta meg som den alltid gjør. Jeg venter på at tanken "NÅ DØR JEG AV SKREKK, DETTE ER LIVSFARLIG" skal ta meg, men den kommer ikke.

"Åja, er du det? Det er helt ok, vil du legge deg kanskje?"

"Ja!"

Jeg legger meg på benken og venter på å dø. Jeg er ennå ikke livredd. Jeg puster inn gjennom nesa og ut gjennom munnen, og får ikke kvelningsfornemmelser, klamme hender eller sorte dansende prikker foran øynene. Hun stikker.

"Dette går veldig bra" sier den hyggelige sykepleieren. "Da var vi ferdige."

For første gang i mitt liv hadde jeg blitt stukket med nål uten å gråte. Uten å hyperventillere eller tro at jeg skal dø. Dæven, jeg er stolt.

Jeg har vært slem.

2009-08-25T13:47:00.000-07:00

Jepp. Jeg har en innrømmelse å komme med. En venninne gjorde det klart for meg. Jeg har vært slem. Vi snille piker kan være slemme av og til. Jeg har vært slem mot meg selv, og jeg har vært slem mot meg selv litt for lenge. Den eneste som kan få gjort noe med det er meg. Jeg begynte å gjøre noe med det i dag. Men det er skummelt. Det er skummelt å sjekke inboksen på mailen. Skummelt å sjekke nettbanken. Skummelt å hente posten. Ting som egentlig er normal rutine. Men jeg gjør det. Og det var ikke så skummelt likevel. Hvis jeg gjør dette oftere, blir det kanskje mindre skummelt. Litt som å snakke foran mange mennesker. Har du gjort det noen ganger, føles det mye mindre skummelt.

Jeg sier til meg selv som jeg sier til andre som er redd for ting som ikke er skumle: dette går bra.

Jeg vil være snill mot meg selv. Jeg fortjener det.

Alt kan repareres!

2009-08-23T14:49:00.000-07:00

Jeg tror på at alt kan repareres. Med te,koselige folk og spotify kanskje. Det kjennes ut som om noen har stappet bomull i hodet mitt, blikket mitt er slørete og det kjennes ut som jeg har et sort hull i magen som bare vil overbevise meg om at nå går alt til helvete. Vel, jeg tror ikke på helvete, så da må vi gå et annet sted. Siden jeg skal unngå puber, barer og den slags ei stund fremover virker ikke mulighetene mange. Ellers kan man jo gå på jobb. På biblioteket. Til venner. Opp steinberget. Hjem igjen. På teaterøving. På UKA-greier. Or u can go totally nuts. Well, det dropper jeg også. Det sistnevnte altså.

Som jeg har sagt før: noen ganger må man bare ta vare på seg selv, for det er ikke sikkert andre gjør det for deg.

...og noen ganger er det smart å forlate festen før den er helt slutt.

Jeg er allerede sendt til reparasjon, første steg: seng pluss søvn.

Og når det allikevel handler om meg, det er høst, og det betyr at jeg har snart bursdag(kremt, 2 måneder, kremt.)

ØNSKELISTE:
Kattunge, rosa og grønn.
Whiskey-dispenser. type 10 liter.
Fyllepenn. Jeg skriver brev. Saklige.
Som hvert år: elefantkostyme.
Noe blått å sove på.
Integritet.
Absolutt alt med polka-dots eller leopardmønster. Utenom catsuit da kanskje.

"Utførte oralsex på gjestene, måtte pumpes"

2009-08-15T00:58:00.000-07:00

VG slutter aldri å overraske, og den triste overgrepssaken framstilles nærmest som en kuriositet eller "glasak" i avisa. En italiensk 18 år gammel jente feiret bursdagen sin og fikk altfor mye å drikke. Så mye at hun måtte pumpes. Når man er alkoholforgiftet er man så synlig beruset at andre oppegående mennesker bør skjønne at seksuelle aktiviteter ikke bør finne sted. Hun endte med å utføre oralsex på atten personer i rommet. Deretter ble hun dårlig og måtte pumpes. Jeg blir dårlig av hele saken. Og når jeg leser diverse kommentarer i bloggen etterpå, blir jeg enda mer dårlig. Ingen reagerer på de atten guttenes oppførsel, mens jenta får gjennomgå. Her står det mye rart, som jeg i beste fall håper er spøk, eller vitner det om et skadelig syn på seksualitet blant kommentatorene:

"Et eksempel til etterfølgelse!", "greit å være nr 1, men nr 18...... ", "Ok, så hun var horete? Eller hva var greia? Finnes verre enn det... Men 18 blows.. ", "Hadde nettop oppe FP og VG ved siden av hverandre. Trodde VG skrev, "Sugde for mye kuk..."Anyway, morsom sak", ""hei! kan jeg få suge deg?", "øh... nei! du er for full!", "jepp - de burde sagt nei.. hvem faen sier nei! til en blowjob?", "ette er da helt konge. Ekte tøser! SLike jenter liker jeg, som driter i allskens kristen moralske holdninger samfunnet har indoktrinert oss med.
Hadde jeg vært på fest på godfylla og hadde hatt mulighet til og slikke 18 damer på rappen, hadde jeg ikke nølt."

Håper aldri møter disse menneskene...men noe sier meg at det er sånne jeg møter hver gang en eller annen fremmed fyr klasker meg på rompa på byen. Flott. Håper det går bra med jenta.

"Unge jenter tåler ikke smerte"

2009-08-13T13:49:00.000-07:00

Neivel?

Joda, i følge Side2 har forskning vist at jenter ikke tåler smerte, fordi de tar så mye smertestillende.

"Det tyder på at smerteterskelen er senket. Forbruket har økt så kraftig at det ikke kan skyldes noe annet, sier han. "

Det kan nok godt hende at nordmenn generelt tåler mindre smerte enn før, og jeg forstår godt skepsisen til overforbruk av smertestillende medikamenter, men jeg finner det noe merkelig at noen forklarer det at jentene har et høyere forbruk enn guttene med at jentene tåler mindre. Hadde disse menneskene lest en og annen helsepsykologi-rapport om unge og eldre menneskers livskvalitet, ville de sett at unge jenter faktisk HAR mer vondt enn gutta (vi er utstyrt med livmor, eggstokker, pupper, vanskeligere urinrør og den slags). Derfor ser livskvaliteten ut til å være lavere hos unge jenter enn hos unge gutter. Når guttene og jentene blir eldre, la oss si middelaldrende, skjer det noe. Jentene er vant til å ha vondt, og har tilpasset seg smertene, og har derfor en høyere livskvalitet enn guttene i denne alderen som nå har begynt å få vondt både her og der. Følgende holdning registreres: Som vanlig er vi jenter irrasjonelle og sutrete og tåler slett ingenting. Menn er menn og biter i seg smertene (de sannsynligvis ikke har i like stor grad som jentene.) Jeg gleder meg til de forsker på voksne kvinner og menns forbruk av smertestillende, men jeg forventer neppe denne overskriften: "Voksne menn tåler ikke smerte." Det blir vel heller "Voksne menn sliter med store smerter og må ty til smertestillende tabletter (Stakkars)" Vel, da skal jeg si: "Hold kjeft og ta en Zoooon i stedet. Det er mYe Beeedreee. FoR mAgeeen

Shit, jeg har fått en kjip kjønnsrolle, fins det piller mot den?

Å eie sin egen kropp - din kropp, ditt valg.

2009-08-09T12:12:00.000-07:00

Jeg eier min egen kropp. Kvinner eier sin egen kropp. Menn eier sin egen kropp. Det er i alle fall sånn det later til på papiret, men jeg er sannelig usikker. I alle fall usikker på om alle synes jeg som kvinne skal få eie min egen kropp. Jeg tror ikke jeg har en eneste venninne som ikke har opplevd å bli ufrivillig klådd på. Nei, jeg tar det ikke som et kompliment når en vilt fremmed kar klasker meg på rævva og snøvler fram "Hei søta", eller den gangen jeg var mye yngre enn nå, og måtte passere en fyr i en litt trang døråpning hvorpå han tar seg den frihet å beføle skrittet mitt. Jeg blir kvalm. Eier jeg min egen kropp da? Det er mange gutter som klår, særlig på byen når med noen øl eller drinker innabords. Jeg får så lyst til å spørre "hvorfor synes du dette er greit?" Men jeg lar være, for å være ærlig forventer jeg ikke et gjennomtenkt svar. Det er vel litt som det med at gutter er cassanovaer mens jenter er horer, det bare er sånn. Noen kaller det hormoner og flørting, jeg kaller det frekt og hensynsløst. Jeg kaller det overgrep.

Ida Jacskon skriver om uønsket graviditet i bloggen sin. Hun er inne på mye jeg selv har undret meg over, blant annet den merkelige forventningen om at alle jenter ønsker barn. For det skjer tydeligvis noe med oss jenters integritet når vi blir gravide. Vi har ikke lenger autonomi over egen kropp. Folk som ellers lar livmoren din og kroppen din i fred tar seg plutselig den frihet å nærmest dissekere privatlivet ditt. Hva spiser du, hva skal den hete, når ble den unnfanget, har du husket vitaminer, verker brystene? Det kan til tider se ut til at det er et mål å gi en blivende mor dårlig samvittighet. Du skal helst ikke noe liv som gravid, alt handler om det som foregår i magen din. For enkelte er du ikke en person lenger, du er bare GRAVID. En jeg kjenner fortalte meg om hvordan fremmede kunne finne på å stryke henne over magen da hun var høygravid. De skjønte ikke at det fortsatt var kroppen HENNES de tok på, og ikke babyen.

Jeg er for selvbestemt abort. Jeg blir kvalm av tanken på å bli gravid. Kvalm og irritert. For jeg er faktisk ikke klar for å vie livet mitt helt til et annet menneske, til å bli behandlet som en uvitende unge av slektninger og helsepersonell som skal fortelle meg hvor kjip jeg er hvis jeg ikke klarer å amme, eller ønsker å jobbe mens barnet fortsatt er baby. Dette er oppfatter enkelte som veldig rart. Faktisk er det noen som mener det er EGOISTISK å la være å få barn. Vel, jeg kan ikke tenke meg noe mindre egoistisk enn å la være hvis man ikke vil. Jeg har mange eksempler på folk som har fått barn fordi ANDRE ville det. Tror du de barna har det bra? En av dem holdt på å blø i hjel to ganger på badet, sannsynligvis fordi kroppen ikke orket flere graviditeter. Enkelte velger å sette barn til verden fordi de tror livet skal bli så mye bedre når barnet kommer. "Jeg vil ha en som elsker meg." er ikke et uvanlig utsagn. Vel, her er et tips fra meg til deg. Begynn med deg selv, du er din nærmeste. Babyen elsker deg ikke, babyen trenger deg. Enkelte abortmotstandere har et stort behov for å vise sitt syn på "menneskeverd" og sin grandiose nestekjærlighet gjennom å skremme unge og usikre jenter til å gjennomføre svangerskapet. De har rekker med tårevåte historier om jenter som angrer dypt og inderlig. Vel, de som angrer tok kanskje ikke valget selv? For som sagt, når du er gravid er kroppen din plutselig alle andre enn din sin sak. De er så flinke til å snakke om å ta ansvar, møte konsekvensene disse abortmotstanderene. Vel, noen av oss mener faktisk at å gå gjennom en abort også er å ta ansvar/møte konsekvenser. Alle angrer ikke på at de tok abort. Noen gjør det. Mange er glad for at de gjennomførte svangerskapet. Noen anger. Men kan det være at enkelte av de som sliter psykisk etter en abort, sliter med skyldfølelse andre har påført dem? Vær stolt av de valgene du tar selv, enten du velger den ene eller det andre, DET er å ta ansvar. Ansvar for egen kropp, eget liv og egen helse. Pass på deg selv, det er ikke sikkert andre gjør det.

Storås 2009

2009-08-03T14:10:00.000-07:00

Ja, hva skjedde?

Jeg fikk sett noen konserter, jeg badet toppløs i stampen, ble sextrakassert, fikk telefon-nummer jeg ikke har videre bruk for, ble litt brunere, mye fattigere og stjal campingstoler uten å vite det.

Jeg frøs om natta og lærte at det ikke hjelper så veldig å ha på seg en våt hettejakke når det er kaldt. Jeg mistenkte også Ingrid for å ha stengt meg inne i teltet i et mindre rasjonelt og søvning øyeblikk. Festivaltips: Teltet har en åpning med glidelås, prøv den før du prøver å penetrere teltduken.

Ingrid fant en lokkeugle, den var veldig fin.

Så alt i alt, etter å ha levd på en diett bestående av gin, øl, rom, hamburger og potetgull, føler jeg meg etter forholdene i fin form. Selv om korsryggen gjør vondt etter enda et år med avglemt liggeunderlag.

Da...

2009-07-28T16:52:00.001-07:00

...dro jeg på festival!

Fyldig rapport følger...

Noen glamour-shots fra tidligere:

Siden jeg har litt av hvert på pc'en, er jeg sannelig ikke helt sikker på hvem som har tatt alle bildene. Så om en eventuell fotograf føler seg fornærmet, er det bare å melde seg.

Klær

2009-07-25T04:01:00.000-07:00

Jeg må gang på gang vedgå min interesse for klær. Til glede for meg og for alle andre som er interessert, så har to trønderske jenter startet denne bloggen som heter Trønder-hunter. De ønsker å vise at trondheim er mer enn karsk og skinnvester. Jeg var innom nå nettopp og fant et bilde av min stilige jobbvenninne, Cathrine. Trivelig.

Og når det gjelder meg og min interesse for klær og sånt så tror jeg nok interessen for teater og film har mye av æren for akkurat det. Det handler i stor grad om det samme: å kle seg opp eller ut.

Mine største inspirasjonskilder tror jeg har vært:

Dirty Dancing. Jeg elsker kakibuksene, festkjolene og tøyskoene til Baby.

True Romance: Omslaget på denne filmen gjorde at jeg tenkte "Sånn må jeg gå". Jeg elsket de skikkelig styggfine, harry antrekkene til karakteren Alabama. De turkise wayfarer-solbrillene, den turkise bh'en og kuskjørtet med høyt liv spiller på en gi-faen-i-hva-folk-syns-mentalitet som jeg liker.

Moulin rouge: Jeg elsker gammeldags sexy undertøy. Korsetter, nettingstrømper, hofteholdere, strømpeholdere, ryshjetruser, tutu'er, tyll, fløyel, silke og sateng.

Jeg har faktisk ikke kjøpt meg ny kjole på to uker. Så vet dere det.

Menns sextips

2009-07-21T15:18:00.001-07:00

Jada, jeg har humor. Men latteren trillet uansett ikke da jeg leste disse subtile hintene adressert oss kvinner.
Kvifor?

Nei la oss gå gjennom: Her er noen av de fantastiske 30 sextipsene jeg fikk servert via msn et eller anna.

1:
Vi vil gjerne gjøre det. Hele tiden. Seriøst. Nei, du behøver ikke å vente til lyset er av, og en seng badet i roser og omgitt av duftlys og rolig musikk har fått oss i stemning. Vi vil gjerne. Alltid. Tro oss

TRO meg, det vil dere ikke.

3: Dropp å spille kostbar!
Hvis du virkelig er interessert, så dropp å spille kostbar. Nei, kjære deg, når du konsekvent ignorerer oss og nekter å se oss i øynene hvis vi snakker til deg, så tolker vi det ikke som "Øyh, hun er jo helt på tuppa etter meg" - vi går heller videre.

OK, kanskje litt kostbar, da...
...greit da, så kan du spille litt kostbar. Bare ikke for mye. Vi er nemlig litt hulemenn innerst inne, og får en hel del nytelse ut av å jage og nedlegge "byttet".

Jeg lukter dømmer om dobbeltstraff og voldtekt.Hersketeknikk meg, værsåsnill!

Godt for deg, ikke for oss.
Det er enkelte sexstillinger som er relativt ubrukelige for oss - for eksempel om du rir oss mens vi sitter på en stol. Det er tydeligvis helt fantastisk for deg, men når du sitter der og vaier fra side til side føles det altså som om den holder på å brekke. Og jo, det kan den faktisk!

Ja, det er vel litt sånn en del jenter har det med blant annet deeptroathing og analsex...velkommen i klubben.

Vekk naboen skikkelig!
Det er ikke pinlig om du skriker så høyt av vellyst at både naboer, venner, familie og folk i Kina kan høre det. Det er fett, og det får oss til å føle oss som Rocco - spesielt når vi etterpå kan nyte de anerkjennende blikkene fra dem som hørte oss.

Jeg vil IKKE knulle rocco! Og du forveksler nok anerkjennelse med noe annet...

Hold busken i sjakk
Det er stor forskjell på om vi menn foretrekker en stripe hår eller helt glatt, men faktum er at vi uansett ikke digger hår i munnen.

Ikke jeg heller.

Onani er vår måte å holde formen ved like på, omtrent som en treningskamp før vi skal spille Champions League med deg. Ergo burde du oppfordre til det.

Hvis det er vanlig å sammenligne et samleie med en fotballkamp, har jeg svaret på en del seksuelle frustrasjoner knyttet til samkvem med det annet kjønn de siste åra. Dere er forresten ikke de eneste av oss som onanerer.

Skjeletter, nei takk!
Du er fin selv om du har litt mage. Faktisk gjør det deg av og til enda finere. Hvem gidder vel å ligge med et sykkelstativ?

Hvem gidder vel å ligge med en som tror at sex er som Champions League?

Hvor gode var vi?
Ros oss. Ja, vi glemmer av og til å kalle dere for prinsesser og gudinner, men komplimentene må også gå den andre veien. Send oss en SMS hvor du forteller oss at vi var fantastiske i senga i går. Og at du akkurat har skrytt av oss til venninnene dine. La oss vite at vi gav deg orgasme. Og la oss vite at alle venninnene dine vet det.

Venninnene mine vet det MESTE...

"Har faren din pistol?"
Om jeg studerer psykologi, er snekker eller kjører taxi spiller null rolle for faren din. Det han tenker på er alle de tingene han vet jeg gjør med deg om kvelden.

Faren min har motorsykkel og har helt sikkert et eget sexliv å tenke på.

Sannheten om søstra di!

Selvfølgelig har jeg tenkt tanken om søsteren din, selv om jeg hardnakket påstår det motsatte. Altså, hvis hun er gammel nok, da...

Søstera mi er 9.

Du er bustet!
Jepp, vi vet godt når du faker. Men, vi verdsetter at du gjør det for oss, fordi vi nemlig også kan se det på deg om du ligger og skriver mentale handlelister.

(bustet? bustete på håret? nei glem det.)
Jeg har litt lyst på en ny kjole... men hva med å fortelle dere hva som ikke fungerer i steder for, eller blir det helt feil i Rocco-fotballkamp-land?

Skål, damer!
Apropos alkohol, så er damer som drikker øl sexy. Hvis du drikker øl og ser fotball, er du enda mer sexy. Og hvis du så - etter sex - henter øl til oss og skrur på fotballkampen, så gifter vi oss gjerne i morra!

Jeg tror sannelig det er på tide å ta seg en tur til Thailand, eller gå til anskaffelse av hushjelp, eller hva sier du Nabintu?

Blowjob, damer. Det er så mange av dere som gjør så mange ting feil. For det første: Ikke behandle den som om du skal skrelle en banan. Spør oss om råd, vi gir det gjerne. Massevis av tunge og bløte, varme lepper er bra. Tenner er no-go, og du skal ikke stramme leppene.

Jeg har dessverre ikke passende tang, men når jeg har vært innom jernia, skal jeg trekke ut alle tennene mine, alt for dere!

Hvile etter kampen
Etter sex vil dere prate. Vi, derimot, blir vanvittig trøtte av det. Det er ren og skjær biologi, og ikke fordi vi ikke gidder å se på deg mer. Sex gjør oss bare trøtte! La oss duppe av i noen minutter, og lag eventuelt litt snacks til oss. Det gir bonuspoeng!

Som jeg sa, Thailand er ikke sååå langt unna. Og forresten, sånne oppblåsbare greier sier ikke et ord. Men så henter de ikke øl heller. Vanskelig det der.

Vi har enkle sexfantasier - for eksempel å ha sex i et prøverom på H&M. Så, kast oss inn i et (eller et annet offentlig sted) uten å spørre først, og kjør på. Vi vil garantert forgude deg for det. Og dessuten betaler vi nok for den Dolce & Gabbana-kjolen du har sikla på.

Hvis du hadde hatt penger til en Dolce & Gabbana-kjole, ville du visst at man ikke får tak i det på H&M. Sex mot betaling kalles forøvrig prostitusjon.

"Denne veien!"
Du er mer enn velkommen til å dirigere oss inn i deg. Det liker vi!

Prøv det øverste hullet først = Great sucess. Altså det under puppene og navelen.

Skal vi spørre deg om lov før vi putter legemsdeler opp bak? Greit nok, men da skal for pokker du også spørre først!

Det hender titt og ofte at jeg ikke blir spurt om akkurat det. På tide å skru av pornoen og komme tilbake til den virkelige verden?

Vi vil gjerne gjøre det. Hele tiden. Gjentar vi oss, sier du? Jepp, men det er bare fordi det så veldig, veldig sant.

Hva med i begravelsen til mora di? Eller mens jeg føder? Eller når du har blindtarmbetennelse. Eller mens du spyr etter en kraftig fyllekule? Høres digg ut.

Dagbladet i syre-modus.

2009-07-20T14:28:00.000-07:00

Jeg fikk denne lenken her en dag. Jommen er det ikke Nabintu. Kjenner at jeg nesten blir litt glad i dama, men det er bare nesten dessverre. Jeg måtte tenke over noen saker da jeg leste dette intervjuet. Er jeg på syre? Nope. Jeg er edru. Er hun på syre? Det kan man aldri vite, men la oss velge å tippe nei. Og hva er det journalisten prøver å få til? Sånn egentlig? Mange spørsmål reiser seg. Apropos spørsmål: Jeg kanikke huske å ha lest noe særere siden jeg leste Jehovas vitners "De unge spør: tilfredsstillende svar", og jeg har lest mye norsk litteratur før 1900, for å si det sånn. Det aller rareste denne gangen er likevel at det ikke bare er Nabintus feil, hele intervjuet har en tone som jeg enten finner skremmende, banal eller begge deler. Ord blir fattige, og jeg sitter igjen med en smak i munnen som best kan bekskrives som rar.

Hvorfor? Man får rett og slett følelsen av å være i Meta-helvete, og alle som har overvært ei forelesning i psykoanalytisk litteraturteori med vannslanger og mårfeller, vet hva det kan være. Som altfor mange kvinnelige intervjuobjekter, blir hun nøysommelig beskrevet av journalisten:

"Hun sitter i en salong i hjørnet av hennes faste intervjurom, en ellers tom ballsal i toppetasjen av en biffrestaurant i Bergen."

Dette er relevant fordi? Jeg får assosiasjoner til de intervjuene i Dagbladet søndag hvor de møter en eller annen kvasi-interessant kjendis på et spisested for så å legge ved kvitteringen slik at kjendisene kan kommentere hva de kjøpte. Jeg gleder meg til det er Anne B. Ragde sin tur ved nærmere ettertanke. Men nuvel.

"Hvis det er beroligende, gir ballsalen assosiasjoner til hansatida snarere enn til Nasjonal Samling-interiør. Og den Siv Jensen-parallellen, jeg vet ikke, tett på likner hun mye mer på den britiske soulsangeren Duffy, som er 25."

Jeg visste ikke hvor gammel Duffy var. Og jeg overrasket over å finne det ut i et intervju med Hanne Nabintu Herland.

"Foran seg har hun to glass vann og en bunke håndskrevne notater. De skal hun etter hvert komme gjennom. " Hun drikker vann. De fleste av oss blir tørste av og til. Så dukker det opp et og annet gullkorn dukker dog opp. Hun kan fortelle at hun elsker å invitere til middagsselskap der de diskuterer livets store tema og drikker vin ut i de små timer. Det er visstnok et "sydende og kokende miljø". Jeg tviler ikke et sekund.

Hvem er det hun inviterer på femretters middagsselskap? Vel: "I høyeste grad offentlige personer. Økonomer. Advokater. Leger. Journalister. Jeg synes det er veldig spennende å selektere mennesker fra forskjellige fagfelt, og å krysse dem." Å være stolt av omgangskretsen sin er ingen forbrytelse, og ikke heller noe å skamme seg over, men det ser litt rart ut når dette kommer etterpå: "Noe av det verste jeg vet, er hvis jeg havner i en situasjon hvor det skal diskuteres den nye hytta og den nye båten. Som er en gjennomgående tone i samfunnet vårt, at vi later som om vi er interessert i andre, men egentlig er vi det ikke" Er det ikke sånt rike folk gjør rundt middagsbordet? Kanskje ikke hos Nabintu. Etter dette kommer en (maplassert?) kommentar fra journalisten: "Hun holder armen opp foran seg med håndflata åpen, Hamlet-aktig." Hæ? Hamlet-aktig? Jeg har ikke ord.

Hvilke nye utspill fikk vi fra fra Nabintu? Jeg vet ikke, men jeg vet hvor gammel Duffy er. Hun har forresten en fin sang som heter Distant dreamer.

Sommergleder

2009-07-16T08:20:00.000-07:00

Per Esben etterlyser sommergleder. De fins det mange av. Heldigvis.

Drikke kaffe på trappa mens jeg hører på flaming lips: Yoshimi battles the pink robots.

Øl!

Sommerkjoler.

Bade.

Ligge og sløve på senga med svetteperler over hele kroppen mens man hører på fuglene som mener det er på tide å stå opp.

Gjøre nesten ingenting en hel dag.

Flørte masse og hemningsløst.

Gå fra melkehvit til litt brunere.

Gå med solbriller uten at det ser dumt ut.

Slutte litt tidligere på jobb.

Uteservering!

Bare tær med solingsskille.

At folk smiler mer.

Festivaltid. :D

Alle de fine folkene jeg får bruke masse tid på.

For eks. henne:

Trivelig taxitur....

2009-07-15T11:55:00.000-07:00

Jeg var ute på uplanlagt moro med ei venninne, og vi endte på et nachspiel som for meg hadde en svært utrivelIg karakter. Det endte med at jeg forlot stedet ganske raskt, og jeg hadde blitt litt mer beruset enn hva som faktisk var tilrådelig, så jeg fant ut at å ta taxi hjem ville være det beste valget. Vi jenter får jo høre det hele tida, at man skal ta taxi hjem, fordi det er så innmari trygt.

Jeg finner en taxi, men den ser ut til å skulle kjøre, så jeg skal til å gå videre. Taxisjåføren smiler og vinker til meg, så da går jeg inn likevel. Han spør om jeg har hatt en fin kveld, og jeg svarer ærlig, at jeg syntes den sluttet litt kjipt. Da legger han hånda på låret mitt. Jeg rykker låret til meg og kjenner jeg blir litt stressa. Han fortsetter og prate som vanlig, og begynner å spørre om jeg bor alene. Jeg finner fram til at et ærlig svar ikke er lurt her, så jeg sier jeg har samboer. Han kan så fortelle meg at dette er den siste kjøreturen hans i kveld. Jeg stirrer stivt foran meg og sier at det sikkert er godt. Da spør han om samboeren min er hjemme. Jeg sier at han er hjemme og venter på meg. Da jeg skal gå, sier han at jeg virker som ei søt, hyggelig og ordentlig jente. Jeg er bare glad det gikk bra...ÆSJ.

Så, nå kan man ikke ta taxi uten å bli seksuelt trakassert heller. Flott.

Jeg: en sur gammel dame

2009-07-06T03:45:00.000-07:00

Jeg vet (nesten)ikke om noe som er mer stas enn å drikke kaffen min ute i trappa om mårran når det er varmt nok i været. Dessverre er en barnehage min nærmeste nabo. Jeg føler meg kjip når jeg sier at jeg HATER ulydene som kommer derifra, det er liksom ikke helt politisk korrekt. Ja, jeg vet at det er naturlig for unger. De genererer en del lyd. Det er sånn de skal være, og jeg skal ikke nekte dem det. Men jeg HATER likevel grininga og hylinga noe enormt. Så enormt at jeg bare måtte gå inn for å drikke resten av kaffen innendørs da en av ungene satte i gang i stad. Jeg oppfører meg som en sur gammel dame.

Jeg er allerede i god gang med å glemme hvordan det er å være barn, og jeg er helt sikker på at hvis jeg blir en gammel dame som aldri fikk barn, så kommer jeg til å bennekte at jeg noen gang har vært barn. Jeg har allerede mine tvil på om en virkelig barndom har eksistert i mitt liv, eller om jeg bare har vært en ekkel liten veslevoksen person med barneansikt. Jeg husker hvordan jeg av og til hadde behov for å trekke meg unna andre barn for å...TENKE. Og hvor sjokkert jeg var i en alder av 10 over at enkelte ikke prioriterte leksene sine, tenkte de ikke på en framtid? De kom til å bli bankranere, smuglere, narkomane og trygdemisbrukere hele gjengen. Jeg tror det gikk bra med dem. Og det gikk da sånn tålelig bra med meg også. Kanskje handler denne irritasjonen om noe helt annet. Nemlig misunnelse. Alle barn burde få løpe rundt mens de hyler høyt og den eneste bekymringen burde være om de rekker barnetv i kveld også. Disse bekymringsløse barneår, hvor ble det av dere?

Kvinneguide: Blowjobs

2009-06-18T04:52:00.000-07:00

Her ser det sannelig ut til at bj's er vinneren, så her går vi i gang.

Første bud er en liten regle vi alle kjenner igjen fra barndommen, ikke smile, ikke le, ikke (bruke) vise tennene. I motsetning til vår hardføre "blomst", tåler visstnok ikke guttenes verdisak allskens hardhendt behandling. Det er vel det eneste stedet både folk fra krf og vi ellers kan godta at menn er følsomme. Så selv om menn bare kan kjøre på og alt er like deilig og nudelig for oss jenter, er gutter mye mer kompliserte. Ikke bit den av med andre ord, den skal vare livet ut. Det vokser ikke ut en ny.

Hvorfor ikke smile, eller le? Vel, blowjob er en litt misvisende beskrivelse, siden vi snakker om en sugejobb her. Du skal ikke blåse på den, du skal smatte. Latter kan fremkalle det vi først vil unngå, nemlig bruk av tenner, men det kan også framkalle uønskede følelser hos mannen, og ereksjonen kan dale. Ikke le av mannens penis. De har også en form for selvtillit, og den knytter i følge diverse kvinneguider mye av sin eksistens til penisen.

Smile. Har du prøvd å smile mens du gaper kanskje? Jises.

Mintdrops: Hakke prøvd det, men siden alle andre kvinneguider anbefaler det, så må jeg bare si kjør på. Vil du at det skal rive skikkelig, kjøp en fishermans friend. Her vil jeg tro det er som med krydder i maten, mengden og bevissthet rundt dette er viktig. Du kan jo gjøre noe som en del gutter glemmer når de foreslår å putte pikken i rompa di, prøve noe lignende på deg selv først. Men vent...jeg har veldig lyst til å prøve...det høres så spennende og forbudt ut...men ikke på meg selv, neinei. Jeg prøver på ham, jeg! Tipset er som følgende: kjør på, ikke spør først. (Dette gjør guter i stor skala selv, så da må det jo være ok den andre veien også)

Brekninger: Som alt annet som ikke skal være langt nede i halsen, kan du oppleve brekninger av å gape over for meget, for å si det sånn. Og dette er USEXY. Du vil vel ikke være usexy, vil du vel? Her skal du gjøre mannen en tjenste, og da bør du ikke gi ham assosiasjoner til heimertfylla, omgangssyken og det som verre er.

Kos dere, det går som en lek. Nesten.

Frelst av Hanne Nabintu Herland

2009-06-15T13:01:00.000-07:00

Jeg var godt i gang med dagens egoistiske gjøremål og skulle til å onanere for tiende gang da jeg kom over denne artikkelen i avisa. Jeg holdt på å spidde livmoren min med den kjempedigre dildoen min (som jeg nå har skjønt at er både farlig rent fysisk sett og moralsk sett) da jeg kjente meg igjen i enkelte av Nabintus beskrivelse av den "Fæle norske kvinnen". Men i stedet for å reagere slik som er typisk for mitt kjønn (les: totalt irrasjonelt) prøvde jeg å lære noe av artikkelen. Men jeg er tjukk i huet, så det var sannelig ikke lett. For det første ble jeg veldig usikker på om det var dumt eller fint å like sex. For hvis det var dumt, er jeg jo skyldig. "Vi er så vant til fri tilgang på sex, at når vi fyller 30, har mange hatt så mange seksualpartnere at vi ikke er i stand til å stifte familie og holde oss til én mann. Folk har så lite ryggrad i dag at de ikke klarer å si nei til en tilfeldig mann på et julebord." Etter denne uttalelsen tenker jeg at det er dumt å like sex. Men så skjønner jeg at sex ikke er dumt, så lenge det foregår på mannens prinsipper: "Vær stolt av å lage god mat, pynt deg litt, server mannen din med glede og tilfredsstill ham seksuelt. Kvinner hadde vært langt lurere dersom de brukte sex som et middel til konfliktløsning. Vi ville fått mange flere tilfredse parforhold." Jeg må medgi at jeg har fokusert alfor lite på mannens behov, og skal skjerpe meg på dette. Derfor passer det bra at jeg planlegger å kvinneguide om avsugninger eller blowjobs om du vil, i denne uka.

For det andre fikk jeg ikke helt taket på om vi er egoistiske og fæle, eller om det er synd på oss. Blir vi egoistiske og fæle fordi det er synd på oss, eller er det synd på oss fordi vi er egoistiske og fæle? Ikke greit å skjønne dette du. "Den har gjort at kvinner må jobbe hardt utenfor hjemmet, innenfor hjemmet og i tillegg ta vare på barna. Og den har tatt kosen fra kvinnene. I de gode, gamle dagene hadde kvinnen i det minste litt fritid. Hun kunne kose seg med å lage mat, sette seg i en stol og lese avisen. " Her er det tydeligvis synd på oss. Men så er det ikke det likevel: "Undersøkelser viser at kvinner gjerne vil at mannen skal tjene godt. Når han kommer hjem skal han vaske golvet, før han skal stryke skjortene sine, vaske klær og lage middag. Etter middag har kvinnene vondt i hodet, og sier «sorry, ingen sex i kveld». " Uuups, nå blir jeg helt svimmel i hodet mitt. Altfor mange tanker på en gang. Jeg føler meg uansett mest egoistisk, så da tar jeg heller tak i det problemet, før jeg begynner med selvmedlidenhet over min altfor kvinnefrigjorte livssituasjon.

I all hovedsak beskylder Nabintu oss kvinner for å være feminsitiske (altså stygge og egoistiske), og jeg må bare si meg meget skyldig. Det er altfor lite fokus på menn i det norske samfunnet. Det blir ikke hørt. De blir tråkket på. Latterliggjort. Og blir til tider nektet sex. Og se på dette som en advarsel, kjære venninner: Hvis vi ikke blir mer flinkere til å være KVINNER det vil si leke hund og eier med mannen vår, drar disse kjekkasene til Thailand og kjøper seg noe finere og mer føyelig der. ALARM, ALARM, sier jeg bare. Hun sier lite om hvordan homofile par skal forholde seg til hverandre, men de er jo fortapt i grov synd uansett.

Ta frem bollebrettet og pynt dere litt, jenter, ellers kan du finne typen din på et fly til thailand allerede i mårra.

Annet "snacks" fra Nabintu: Vestlige kvinners nederlag

Nordmenn frykter rasist-stempelet

Kvinneguiding

2009-06-09T13:07:00.000-07:00

At vi kvinner sjeldent er i stand til å klare oss selv, er et kjent begrep og nå har heldigvis mange nettsider også skjønt dette og opprettet kvinneguider for oss. Jeg skal ikke være dårligere, for etter utallige (en som det også heter) oppfodringer, har jeg bestemt meg for å guide oss kvinner i viktige tema. Men siden jeg setter mine lesere i høysetet, vil jeg sette ut en avstemning på hva jeg skal kvinneguide dere i først.

Alternativene denne gangen vil bestå av:

Hvordan gi perfekte blowjobs

Hvordan forføre din herremann

Tre antrekk som garantert får ham til å bli helt kreisi-bananas-vill etter deg.

Bolla og lillebills teaterselskap setter opp Rent!

2009-06-09T11:18:00.000-07:00

I neste uke setter Bolla og musikalen rent. Rent er basert på Puccinis opera "La boheme" og Rent utspiller seg i et kreativt miljø i New york hvor fattigdom og HIV er en del av hverdagen. Men som Bolla selv skriver: "– Men oppi alt dette finnes varme og vennskap. Det er til syvende og sist dette det handler om. Det handler om å finne mot til å være seg selv. Det handler om å tørre å tenke utenfor boksen, for på den måten kan man finne kjærlighet og livsglede, selv om en dødelig sykdom og en sterk livsstil truer med å gjøre livet kort for mange av ungdommene i Alphabet City."

Anbefaler alle som har tid, lyst og råd til å få med seg dette.

Premiére - søndag 14. juni - kl 17:00
Forestilling - mandag 15. juni - kl 18:00
Forestilling - tirsdag 16. juni - kl. 18:00
Forestilling - onsdag 17. juni - kl. 18:00
Forestilling - torsdag 18. juni - kl. 18:00
Forestilling - fredag 19. juni - kl. 18:00

På scenen:
MIMI MARQUEZ: Aisha Marie Heim/Ida Melum
ROGER DAVIS: Børge Elias Bruteig
MARK COHEN: Eskil Uggen
TOM COLLINS: Petter Winther Gåre Søraunet
ANGEL DUMOTT SCHUNARD: Alexander Venås
MAUREEN JOHNSON: Marita Wiik/Erle Mylius
JOANNE JEFFERSON: Karoline Andersen
BENJAMIN "BENNY" COFFIN: Christoffer Venås
Samt et ensemble av 25 unge sangere og dansere!

Kjære dere...

2009-06-06T01:59:00.000-07:00

...som valgte å holde storbandkonsert og storfest omtrent rett utafor huset mitt fram til klokka fem i natt. Uten å sende nabovarsel. Tror du jeg hadde ørepropper liggende? Nei. Jeg forsov meg i dag. Jeg har ikke sovet godt. Jeg skal finne ut hvem dere er. Jeg skal holde dere våken ei hel natt.

I ei hel uke.

Jeg tar med meg disse.

Hun ene skal synge.
Han andre skal spille gitar.

Jeg skal synge.
Og spille trommer.
Ingen av oss kan å synge.
Eller spille gitar.
Eller spille trommer.

Vi snakkes.

Sint.

2009-06-02T02:25:00.001-07:00

Noen mennesker er veldig ofte triste og lei seg, andre føler ingen ting. Noen har så stor forskjell på oppturene og nedturene at det blir plagsomt. Og noen av oss kjeder seg grundig. Og hva med meg? Jeg er sint. Til tider er jeg så utrolig sint, uten å helt vite på hva eller hvem. Jeg er så sint at jeg har lyst til å kaste alt knuselig i veggen, rive av meg alt håret og si det styggeste jeg kommer på til noen. Hvorfor er jeg sint? Det er ikke helt sant at jeg ikke vet hvem jeg er sint på. Jeg vet det godt. Mange av dem er det helt ukomplisert å være sint på, jeg kan hate dem i vei, for jeg har ingen positive følelser for dem. Men så er de de jeg er sint på som jeg er så utrolig glad i, men som jeg føler ikke ser meg meg, skuffer meg, tar feil av meg og derfor gjør meg så rasende. Jeg føler at de skylder meg såpass. Jeg vil ikke være sint. Det gir meg vondt i hodet og får meg til å gråte. Å være sint gjør meg trist og lei. Noen ganger har jeg følelsen av av verden vil meg vondt, en paranoid, egostisk og overdreven tanke, men den tanken gjør meg også rasende. Hvorfor akkurat meg? Hvorfor må jeg ordne opp i dette?

Men av alle personer,hvem er jeg mest sint på? Jeg tror det er en jeg kjenner meget godt. Faktisk er det hun som sitter her og skriver jeg er mest sint på. Jeg er rasende på meg selv.

Endelig tar noen ansvar!

2009-05-28T16:18:00.001-07:00

Srffmsvmog (Statens råd for fine folk med sunne vestlige manerer og verdier) har endelig tatt affære, og tilbyr nå derfor støttekontaktordning for mennesker som er plaget av homofili. Symptomer på homofili er forskjellig, men lett knekk i håndleddet hos guttet og utstrakt bruk av snus hos jenter er rapporterte symptomer. Behandling består blant annet av bruk av heterorollemodeller(og elektrosjokk). I samarbeidet med organisasjonen Mot til å si hva som helst, velges ukas heterorollemodell. Og denne uken er det min tur! Jeg registrerte meg på heterorollemodell.no for et par uker siden, og nå er jeg støttekontakt for ei venninne som lider av lesbiskhet.

Ved å lære henne ulike sunne kvinnesysler som hårpynt, neglelakking, interiørpynt, voksing og blowjobs, skal hun lære å bli så attraktiv at hun ikke trenger å ty til andre kvinner for å få kjødelig oppmerksomhet.

Anbefaler alle til å gjøre det samme som meg, Nina Karin og halve Sørlandet har gjort! Bli med på empatibølgen, bli en heterorollemodell du også, det er mange som trenger deg.

Klassisk problemstilling for unge kvinner: Hvordan ta et sexy bilde med løst hår uten at det dekker til puppene uten at det ser tøsete ut uten at det ser prippent ut.

Akk, dette vanskelige språket...

2009-05-26T08:35:00.000-07:00

Frp-mannen Per Sanberg kan meddele at: "Hijab er et kvinneundertrykkende plagg, der hensikten er at kvinnen ikke skal framstå som et sexobjekt. Når man da velger å dekke barn i hijab, lærer man dem opp til å tro at de er annenrangs og undertrykte, mener Sandberg."

Her ble det sagt mye rart på en gang.